«Haram»: Ujevnt gangsterdrama

«Haram» er et sosialt orientert gangsterdrama som både briljerer og frustrerer.

Image for xstream video 20434
  • Kjetil Lismoen
    Kjetil Lismoen
    Filmanmelder

Vår vurdering:

3 av 6

Dette er altså filmen norskpakistanere frykter vil demonisere dem. Men hovedpersonen Omar vil neppe gi den voksende norskpakistanske middelklassen søvnløse netter. Til det er filmen litt for veloppdragen, og skal vi si, for lite badass ?

Bekrefter stereotyper

Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen bekrefter noen av stereotypiene, slik de fleste gangsterfilmer nødvendigvis må gjøre, og det omfatter både de norskpakistanske smågangsterne og det etnisk norske storsamfunnet. Men Omars reise til nattens ende for å hevne søsterens brudd med familien, viser ikke noe vi ikke har sett eller lest om før.

Les også:

Les også

Norske pakistanere kjenner seg overhodet ikke igjen i Rolfsens film

Rolfsen, som har skapt mye tabloid støy rundt filmen, er her relativt tilbakeholden i bruken av blodige virkemidler, og filmens avslutning er forbausende kysk til en gangsterfilm å være. Aldri introduser masse skytevåpen i en film uten å avslutte med et blodbad, er en gylden regel innen gangstersjangeren. Rolfsen trosser denne regelen med glans og gir oss kanskje det beste bildet i noen norsk film på at utdanning og integrering kan lønne seg, om vi trengte en påminnelse om det.

Elias Ali i en filmens dramatiske scener. Vil neppe gi den voksende norskpakistanske middelklassen søvnløse netter.Regi: Ulrik Imtiaz RolfsenMed: Elias Ali, Katharina Lindström Gjesdal, Sohail Anwar, Kåre Conradi, Petronella BarkerAldersgrense: 15 årNorsk FilmKarakter 3

I Haram tråkker Rolfsen opp veien videre fra sin forrige hardtslående øvelse innen sjangeren, Izzat . Men denne gangen spiller han på et større register av filmatiske virkemidler, ofte for å få oss nærmere intimsfæren til Omar. Dynamiske, håndholdte nærbilder og lydeffekter skaper noe av den samme flyktige atmosfæren som gjorde Snabba Cash-filmene så medrivende – også det filmer om en outsider som tråkler seg gjennom den skandinaviske samfunnsveven.

Les også:

Les også

Hva slags debatt har du skapt?

Det er i slike scener at filmen fungerer best.

Rolfsen begynner å bli dreven og kompenserer ofte for skuespillernes mangel på erfaring og register med sin filmatiske sensibilitet. Men dette er et realistisk anlagt gangsterdrama, der skuespillerne også må greie seg helt nakne foran kamera, uten stiliserte filtre.

Spillefilmdebutant Elias Ali i hovedrollen har et tydelig uttrykk og en tiltalende karisma, men han blir for statisk. Vi kommer ikke under huden på ham, noe som gjør de brå skiftene mot slutten vanskeligere enn de burde være å akseptere. Da har den andre debutanten, Sohail Anwar, en mer takknemlig rolle som Omars tilbakelente sidekick, noe han håndterer utmerket.

Halter her og der

Det halter her og der i replikkvekslingene. Jeg setter ofte pris på underholdende profaniteter og banning, særlig av den bitende og fargerike sorten, og gangstersjangeren har som kjent et rikt utvalg (hva er vel Scarface-rollen uten profanitetene?). Selv om de grove, nedsettende kommentarene her ikke er ment å være morsomme, så ble det så mange av dem at jeg etter hvert savnet variasjon, noe som kunne gi meg en lise fra monotonien.

Les også:

Les også

Wonderboy fra Jessheim - Vi lærte å hate Israel

Derfor ble høydepunktet for meg en avstikkende sekvens som strengt tatt filmen kunne vært foruten, når Omar søker tilflukt i et bakeri og røyker pot sammen med en frustrert baker. Elias Ali sitter stort sett og ser framfor seg gjennom sekvensen, mens Rolfsen løfter den med filmatiske vinger til uante høyder. Det er en blås jeg trengte like mye som Omar, og som flyter av gårde som en drøm.