Byliv

Kristianias blodige historie

Nyhetsbildet i Oslos gater preges av helgevold, overfallsvoldtekter og ran. Men var det så mye bedre før? Vi har bedt forfatterparet Tore Aurstad og Carina Westberg ta oss med tilbake til Kristiania sommeren 1899.

Christiania Torv var en sentral del av gamle Kristiania. - På 1890-tallet var Kvadraturen begynt å bli et forretningsstrøk, forteller Tore Aurstad og Carina Westberg
  • May Synnøve Rogne
    May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder

— Byen var nok enda farligere. Kristiania vokste dramatisk i denne perioden. Fra å være en ganske liten by, vokste Kristiania til en storby også i Europeisk standard. Det var stor innvandring, og mange følte nok en rotløs storbytilværelse, sier Carina Westberg.

Les også

- Skandinavisk krimlitteratur treffer oss mye nærmere hjemme

Det satte sitt preg på bybildet med voldsomme slåsskamper, mye gjengvold og bordellvirksomhet.

— Jeg har hørt tiden omtalt som slyngelalderen, sier Tore Aurstad

— Det var mye bondefangeri. Bønder som kom inn til byen for å selge varene sine, ble lurt inn på bordell for så å ende i Akerselva, fortsetter Westberg.

Bohemkulturen ga Kristiania et dårlig rykte, det ble ikke bedre da finanskrisen rammet byen.

— Ifølge sagnet ble krisen utløst av et løsmunnet bybud som sa at dette er nok den siste vekselen Kristoffersen har råd til å utveksle. Dermed startet ryktene, og byen sank ned i en dyp, økonomisk krise, sier Aurstad.

Rødfyllgata på Vaterland var beryktet og her starter handlingen i <i>«Blodpenger»</i>. - Gaten lå mellom Oslo Plaza og Galleri Oslo. Jeg aner ikke hvor navnet kommer fra, men man tenker jo sitt. Hele området ble sanert i 60-årene, så det er ingenting bevart av den, sier Aurstad.

Brutale politifolk

Politiet var heller ikke spesielt snille av seg. Juling var hverdagskost.

— En vanlig politimann hadde åtte dager med pugging av lover og regler. Det var det! Etterforskere hadde juristbakgrunn, vår antihelt Wulfsberg er advokat. I historiske kilder ser man at politiet gjerne tvang tilståelser ut av folk ved hjelp av brutal vold, forteller Westberg.

- Drakk på jobb gjorde de også. En kjent metode var såkalte styrtbad, hvor fangene ble spylt med brannslanger i arresten i Møllergata, sier Aurstad.

— Det var primitive tider, sier Westberg.

— Fordelen med historisk krim er at vi slipper å drive med rettsmedisinsk forskning. Politistyrken i Oslo drev ikke engang med fingeravtrykk på den tiden. Da kan vi konsentrere oss om karakterene og de medmenneskelige forholdene, sier Aurstad.

Vika, der Rådhuset ligger nå, er også et sanert strøk. Her lå det en rekke suspekte bordeller, og Vinkelgata var ikke en gate for pene damer.

Historisk krim

Forfatterparet har satt seg grundig inn i Kristianias lugubre historie. Historien starter med et mord på en professor i et av de dårligere losjihusene på Vaterland.

— Vaterland var slum, her lå det skumle losjihus og bordeller på rad og rekke. Vi har forsket på denne perioden de siste 4–5 årene. Det er skrevet utrolig lite historisk krim i Norge. At ingen har grepet tak i denne dramatiske perioden for byen vår er litt rart, sier Aurstad.

Oslo var tettere befolket den gang enn den er nå. En kvart million innbyggere bodde i indre by. Karl Johan var paradegaten, men skillet mellom øst og vest var markant. Beveget du deg nedenfor Egertorget var det på egen risiko.

Tenk om denne restauranten hadde overlevd brannen i 1936? Restaurant Hasselbakken lå på St. Hanshaugen. Etterforsker Wulfsberg bor i Ullevålsveien, og er glad i en tur på denne kafeen.

— Vaterland var Kristianias svar på Londons Whitechapel. Det var ikke et sted for dannede folk, sier Aurstad

- Hva gjør så en professor på Vaterland?

— Ja, det er en del av mysteriet du må lese boken for å finne svaret på, ler han.

I Stortingsgata 8 lå Gravesens Kafé. - Det var Grands slemme fetter. Her vanket blant andre Sven Elvestad, kjent som Stein Riverton. Kafeen var mørkere og brunere og flittig brukt av senbohemene, forteller Tore Aurstad.