«Hoffmann i forfall»

Calixto Bieitos brutale fortelling lar Hoffmanns eventyr peke på det vonde i virkeligheten.

Hoffmanns eventyr er full av sterke scenebilder.
  • Ida Habbestad

Hoffmanns eventyr Operaorkesteret og Operakoret

Med: Evan Bowers (Hoffmann), Ingeborg Gillebo (Musen), Mari Eriksmoen (Olympia), Nina Gravrok (Antonia), Randi Stene (Giulietta), Alex Esposito (Lindorff/Coppelius/Dr. Miracle) m.fl.

Nasjonaloperaen 4. desember

Tre kvinner i en: dukken, kurtisanen og kunstneren. Dette er Hoffmanns drøm. I denne oppsetningen tolkes kvinnehistoriene til visjonen om livet med perfekte kvinnekloner med sjelløs skjønnhet, det intense møtet med en åndsfrende i kunsten og den seksuelle avhengigheten og øyeblikkets rus.

Jaques Offenbach er kjent som operettekomponist, og musikken til Hoffmanns eventyr har mange operettelette kvaliteter. Hovedpersonen jobber rett nok med et enormt spekter av dramatiske erkjennelser. Men rammen rundt er ofte lystig og ironisk, eller den er romantisk smektende. Operaen kan lett bli fremstilt vakker og ufarlig.

I Calixto Bieitos tolkning blir det lette svært brutalt. Kontrasten mellom de fantastisk vakre ariene og de skitne, ofte flerstemte scenebildene gir verket fremdrift. De tre historiene fortelles med store bokstaver, i tre ulike, sterke scenebilder som mer enn noe forsøker å treffe tilskuerne emosjonelt.

Vonde fantasier

Det er en krevende åpningskveld i operaen. Hoffmann selv er syk, i andre halvdel går han stemmeløs på senen, mens en reserve (Timothy Richards) synger fra orkestergraven. Det er lydlig ikke ideelt, men gir en ufrivillig uhygge til handlingen. I operaens andre akt handler det om å miste stemmen, det handler om å stå utenfor seg selv og fantasere i en vond og overstadig rus.

Historiens utgangspunkt spiller allerede på møtet mellom livet og fiksjonen. Hovedpersonen Hoffman er en virkelig forfatter, librettistene lar ham møte sin egen fiksjon. Bieito lar virkeligheten spilles i mange lag. Det åpner med rekker av lyskastere som setter iskaldt lys på publikum. Den minner om det illusoriske i å tro at vi kan se og skjønne hele bildet.

Den første kvinnen, Olympia, er omringet av speil og like kvinner. Det er vanlig å fremstille henne som en søt og smårar robot. Her er hun et klonet menneske, med barbiedukkens mål, som fremfører den virtuose koloraturarien rått og forførende. Eriksmoen fantastiske kontroll og gjennomarbeidelse styrker det uvirkelige ved Olympia, i denne tolkningen får hun også ansvar når hun går amok og destruerer alt det falske, inkludert seg selv.

Sjanseløs

Nina Gravroks nydelige Antonia står sjanseløs i borgerskapets undertrykkende mekanismer. Samtidig får hun i det varme sanglige være en av verkets sterkeste karakterer. Kveldens skurk er Alex Esposito som sammen med Randi Stene topper et sangerlag det står respekt av.

Hoffmanns beskytter, Musen (Ingeborg Gillebo), er også tolket eminent. Vanligvis betraktes hun som den som setter alt i spill, for å gi Hoffmann en lærepenge: Hun vil at han skal vie seg til kunsten.

Men Musen vinner ikke her, hun forfaller. Og når Hoffmann faktisk vier seg til kunsten, peker Bieito nese til romantiseringen av kunstnerlivet. Hoffmann er, kan hende, et sannhetsvitne, men like mye flykter han fra ansvaret og livet selv. Og mens verden går videre, utenfor, står vår hovedperson igjen alene.