Byliv

Frost - Disneys B-lag

Visuell skaperkraft på høyden, men middels engasjerende historiefortelling

  • Erlend Loe
    Erlend Loe
    Filmanmelder og forfatter

Vår vurdering:

3 av 6

Det er fortsatt med en viss ærefrykt jeg oppsøker animerte spillefilmer fra Walt Disney Pictures. De har, historisk sett, levert så høy kvalitet at jeg fortsatt tenker at de kan slumpe til å klare det. At underselskaper som Pixar klarer det gang på gang, er en realitet.

Trollbinder ikke

Så hvorfor skulle ikke da Walt Disney Animation Studios også ha evnen i behold? De traff for eksempel godt med Rive-Rolf her om året. Men det var en komedie som ikke tok mål av seg til å gjenopplive den store familiemusikalen. Det gjør Frost , og det er et dristig prosjekt som dessverre lykkes dårlig.

Her fins veldig få av emosjonene og magien fra klassikerne som Disney godt vet at det de lager alltid kommer til å sammenlignes med.

Antagelig kan Frost klare å engasjere en ganske ung målgruppe, men filmen er for svak til å trollbinde voksne som har sett den del film fra før, og da er oppgaven ikke løst godt nok. I bunnen ligger en litt vanskapt historie som er helt løst basert på H.C.

Andersens ganske kompliserte eventyr Snødronningen. Det eneste som er lett gjenkjennbart er at to som står hverandre nært skilles på grunn av noe som har med kulde i hjertet å gjøre. Det kan virke som om filmskaperne har tatt det mest anvendelige fra eventyret og så ikke visst hva de skulle bruke det til.

Eventyret handler om Kay og Gerda, to nabobarn som liker hverandre godt, mens filmen har to søstre som naturligvis dessuten er prinsesser. Den eldste, Elsa, er full av ukontrollerbare iskrefter. Den energiske og livskraftige lillesøsteren Anna ser opp til Elsa og skjønner ikke hvorfor hun må være innelåst hele tiden.

Logikken halter

Da Elsa kommer i gifteklar alder, går det galt og hun må dra vekk fra menneskene med isproblemet sitt. Motivasjoner og historiebevegelser er mindre selvsagte enn de bruker å være hos Disney. Logikken halter fra starten av og innfall følger innfall uten at de er lenket sammen av en sterk nødvendighet. Både hovedpersoner og bifigurer oppleves som tilfeldig sammenrasket. Den mest forseggjorte er reinsdyreieren Kristoff som visstnok har fått koften til samen som viste Disney-teamet rundt da de var i Norge for å gjøre forarbeid.

Men Kristoff har ikke noe vesentlig prosjekt og jeg bryr meg for lite om ham. En annen uvanlig ting er at den obligatoriske, artige tøysekoppen, som denne gangen er en snømann med norsk navn, dukker opp etter altfor lang tid og i tillegg er flere titalls prosent mindre morsom enn utseende og tradisjon krever. I tillegg er sangene gammelmodige og lite originale.

Man fornemmer at det er Disneys B-lag som har vært i sving denne gangen. Jeg holder en mulighet åpen for at filmen er bedre i original versjon, men jeg tviler.

Disse filmene har première 1. juledag:

Les også

  1. Lun og god, men tannløs Emil

  2. En nyttig og morsom idiot

  3. Søtladen kitsch fra Ben Stiller

  4. «Her har Disneys B-lag vært i sving»

  5. Kinas blodige vekstsmerter

  6. Spansk eventyrmagi

  7. Gammel mann danser cha-cha-cha