Byliv

«Solaris korrigert:» Den siste olje

Fremtiden er nærmere enn vi tror

Ane Dahl Torp spiller hovedrollen i Øvinde Rimbereids <i>Solaris korrigert</i>, et prisbelønt sci-fi-dikt hun selv har tilrettelagt for scenen.
  • Mona Levin
    Mona Levin
    Journalist

Vår vurdering:

5 av 6

Året er 2480 i Stavgersand, i et «Regio Norwg-West» som er ødelagt av oljeutvinning og annen teknologi. Der lar det lille mennesket Aig seg lojalt og uvitende manipulere og dehumanisere for et lovet felles beste.

Hver gang Aig må til legen før nedstigningen til undervanns-utopien Solaris, er noe innebygget i henne forsøksvis fjernet – tarmer, tankeflukt, gleden over solen.

Aig, som strekker hele sitt vesen mot lyset og varmen, opplever etter enda et legebesøk at solstrålene plutselig stikker og smerter. Aigs kropp omgjøres mer og mer til maskin, men hjernen fortsetter å stille eksistensielle spørsmål: Hvordan skal kjæresten Shiri, som er fotograf, finne noe å fotografere i en «mirror vorld» der alt allerede er bilder?

Skal Aig selv bli klonet til slutt, bli en modell for ettertidens roboter som uten å tenke utfører alt arbeidet de settes til? Er det Aigs nevroner som skal mates inn i den selvreparerende og selvorganiserende Breynmachin BK2884?

Nanoteknikk

Dette er sci fi-teater som du aldri har sett det før. Du kan ha sett Avatar , men ikke at en skuespiller danser med sin egen avatar – i teateret. I Minority Report (2013) hentet etterforskeren Tom Cruise ut virtuell informasjon på en touchscreen via en nanohanske.

I Solaris korrigert (utgitt i 2004) ligger nanoteknikken innebygget i Aigs fingre, og med dem styrer hun (eller han) med stolthet sine kjære tanketomme og arbeidsvillige roboter. Samtidig styres Aig selv av sine overordnede, i en verden der den siste olje er hentet opp, og menneskene må overleve et annet sted enn på jorden. Ikke i universet, men nede på havbunnen, i en virtuell verden i tomme oljebrønner.

Filmatisk

Unni Walstad, Kyrre Heldal Karlsen og Roger Gihlemoen har skapt et fascinerende høyteknologisk og filmatisk scenebilde, der lyset – og spesielt i overgangene – spiller en mektig rolle, ofte samkjørt med Sjur Miljeteigs musikk: Langstrakte elektroniske klangflater fylt med stadige, sfæriske lyddrypp og repetitive figurer, og med mye slagverk og angst i utkantene som understreker det fremtidige scenariet.

Når han spiller sine sære trompetklanger, blir instrumentet en ensom stemme eller et fugleskrik i det tomme rom. Vibeke Blydt-Hansens lyd er utmerket, og alt samles i Peer Perez Øians regi.

Er det håp?

Ane Dahl Torp har unnfanget ideen om å ta Rimbereids prisbelønnede dikt til scenen. Hun har bearbeidet det med varme, intelligens og musikalitet, og spiller sin Aig (Jeg) med tilsvarende innlevelse og med en kroppsbeherskelse man ellers ser i nysirkus.

Hun griper hver minste mulighet til humor, og motarbeider slik bevisst det som kunne blitt mer monotont. Og hun oppfyller diktets intensjon om ikke bare å skildre en dystopisk fremtid, men å peke på at den menneskelige nysgjerrighet og fantasi, det bankende hjertet kanskje også finnes i fremtiden, tross alt.

Alt dette i et Rimbereid-skapt språk, en tekno-miks av nordeuropeisk, tysk, engelsk og norrønt, som hun med eksepsjonell diksjon gjør helt forståelig.

AIG imago meg self/lefa innside ein astroide

vid hundre odder humans,/reisen vekk frå Systm Sol,

ne meir moons

og ne returnen. FOR all tiim/onli fara out.

Les også

  1. Slik har du aldri sett Ane Dahl Torp - 465 år inn i fremtiden

  2. Okkupert: Ambisiøs serie med snubletråder

  3. Bølgen: Familiedramaet i stormens senter løfter filmen

Les mer om

  1. Ane Dahl Torp