Brevturtelduene

• Vi har aldri vært kjærester, sier Kari Simonsen og Toralv Maurstad.

To av norsk scenekunsts største profiler gir hverandre varme klemmer når de møtes på Oslo Nye Teater for å snakke om kjærlighet som aldri ble noe av. De skal spille sammen i stykket Kjærlighetsbrev .

— Første gang jeg spilte med deg, Toralv, tror jeg var i 1957! Men det aner du ikke, for jeg gikk på Teaterskolen og overtok rollen som en seterjente. Tror jeg neiet til deg ute i kulissene på Nationaltheatret, ler Kari Simonsen. Siden den gangen har det blitt mange sceniske møter.

— Vi har vel spilt kjærester i Kaktusblomster her på Oslo Nye, svarer Toralv Maurstad, som var teatersjef her fra 1967 til 1978.

— Jeg håper Bang-Hansen er så klok at han lar oss gjøre som vi vil, sier Maurstad spøkefullt om regissøren.

— Dere skal sitte på scenen og lese kjærlighetsbrev?

— Sitte, hvem sier det? Jeg kan jo ikke spille med tærne hvis vi gjemmer dem under et bord, sier Maurstad.

Teksten er sterk, følsom, vemodig og morsom og skildrer to personer som har sendt hverandre kjærlighetsbrev gjennom et langt liv.

Livslang brevkontakt

— Vi leser høyt fra brev vi har sendt hverandre siden han som syvåring kom inn i hennes skoleklasse. Gjennom hele livet har de holdt kontakten, sier Maurstad.

Dette er historien om en kjærlighet som aldri fikk blomstre, om to mennesker som egentlig var ment for hverandre, men hvor livet førte dem forskjellige veier.

— Har dere skrevet eller fått kjærlighetsbrev selv?

— Jeg har aldri skrevet kjærlighetsbrev, men fikk mange av min mann. Han var flink til å skrive brev, sier Kari Simonsen.

Skrev beundrerbrev

— Jeg har skrevet mange brev, men aldri kjærlighetsbrev, sier Maurstad. - Men en gang sendte jeg et beundrerbrev til en vakker, svensk skuespillerinne mens jeg gikk på Firda landsgymnas. Vi hadde kino en gang i måneden på grendahuset, og der gikk en svensk film med henne i hovedrollen.

— Da jeg ryddet i noen gamle papirer, fant jeg en utklippsbok der jeg hadde klistret inn brevet i1948. Filmskuespillerinnen var Eva Henning, som ble min kone. En rar historie, sier Maurstad.

— Fenomenet brevveksling er på hell. Mister vi noe på veien når kommunikasjonen foregår mer på sosiale medier enn i brevform? Nå er det snart bare på Valentine man kan håpe på et kjærlighetsbrev?

— Ja, språket forfaller, sier Maurstad.

— Å skrive brev er en langsom prosess. En gang jeg ryddet i noen gamle kofferter fant jeg kjærlighetsbrev fra Helge Krog til min mor. (Dramatikeren Helge Krog var skuespiller Tordis Maurstads andre mann, red.anm.)

— Det var språk det! Jeg behandlet brevene med konduite, sier Maurstad.

Begge tror dagens ungdom ville satt pris på å få et kjærlighetsbrev i posten og kjenne den kriblende spenningen i å vente på et brev.

— Tenk da man ventet en hel uke på et brev. En evighet! I dag tenker folk, æsj, jeg ringer isteden, sier Kari Simonsen.

Uforløst kjærlighet

I teaterstykket er det kjærlighetsbrevene som forteller historien om de to menneskene som følger hverandre gjennom livet.

— På en eller annen måte må de betale for at de ikke bruker kjærlighetskraften, og at kjærligheten dem imellom er uforløst. Det er sårt og vondt, sier Simonsen.

— Vi må ikke si noe om slutten, sier hun fort. Den som vil vite om de får hverandre til slutt, må se stykket.

De to gleder seg til å stå sammen på scenen.

— Jeg er superklar og gleder meg vilt, sier Kari Simonsen.

— Og siden vi skal lese kjærlighetsbrev, slipper vi å lære utenat!