«En forbausende gammelmodig tilnærming»
Litt som å hente ned den samme gamle julestjernen fra loftet, mener vår anmelder om nyinnspillingen.
Vår vurdering:
Da jeg skulle se denne nye versjonen av Reisen til Julestjernen , gikk jeg tilbake til originalen. Det skulle jeg ikke gjort. Det som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn, var selvsagt ikke der lenger, og jeg så bare en film som har tålt tidens tann dårlig.
Derfor hadde jeg håpet at denne nye versjonen, med regi av Nils Gaup, ville røske litt opp i den gamle og gi oss en helt ny opplevelse. Men til å være laget 36 år senere, er det en forbausende gammelmodig tilnærming til fortellingen om Gulltopps jakt på den magiske julestjernen.
Passiv hovedrolle
Svakheten ligger først og fremst i fortellingen: Hovedrollen blir for passiv i denne versjonen, hun snubler inn i situasjoner istedenfor å drive dem frem selv.
Filmskaperne har ikke gitt tapre 12-årige Vilde Zeiner i hovedrollen nok å bryne seg på. Filmen starter etter at kongen fordømmer julestjernen fordi han har mistet sin datter, og kongerikets ledende lys forsvinner. Det blir opp til Sonja å finne stjernen og på den måten vinne tilbake til sitt eget liv.
Heldigvis finnes det i dag digital teknologi som på en effektiv måte kan hjelpe henne til å nå sitt mål. Og der står ikke filmen noe tilbake for hva barna våre er vant til fra Hollywood-filmen. Barna vil fryde seg over Sonjas ferd over himmelen med nordavinden.
Hermetisk lukket
Vi er alle blitt bortskjemt av familiefilmene fra Hollywood, der man i nyere tid har begynt å lure inn bonusscener for de voksne og det gjerne er flust med populærkulturelle referanser.
Bannlyst bok ble fengende film
De som forventer noe ekstra her, vil bli skuffet. For Reisen til Julestjernen er nesten like hermetisk lukket som originalen for slike referanser og oppgraderinger. Det helt nye innslaget er hekserollen til Agnes Kittelsen, som er vampet opp og tilfører de skumle innslagene en lett og etterlengtet komikk.Hun er miks av Magica fra Tryll og den klassiske onde Disney-heksa som filmskaperne kunne gitt enda mer spillerom. De gode kreftene skal selvsagt vinne til slutt, men hvorfor ikke la oss ha det litt gøy med de slemme som jo nesten alltid er mer interessante i slike eventyr?
Mer tid til manus
Barna får i det minste anledning til å la seg skremme av og le av den onde greven, spilt med god, gammeldags, tydelig mimikk av Stig Werner Moe. Anders Baasmo Christiansen slentrer uanstrengt gjennom rollen som den gode, velmenende kongen, mens dyktige skuespillere som Jakob Oftebro og Evy Kasseth Røsten heller ikke har mye å spille på i det godes tjeneste.
Jeg er glad for at produsentene Moskus Film og Storm Rosenberg ønsker å skape store, råflotte filmopplevelser for barn. Sistnevntes oppgradering av merkevaren Blåfjell er et vellykket eksempel på det. Men her burde man ha tatt seg mer tid til manus og til å utvikle elementer som kunne gjort det til en enda større og moderne filmopplevelse. Isteden blir det litt som å hente ned den samme gamle julestjernen fra loftet.
