Byliv

«El Club»: Knallgod fortelling om katolske prester

Knallgod fortelling om katolske prester i limbo.

  • Erlend Loe
    Erlend Loe
    Filmanmelder og forfatter

Vår vurdering:

5 av 6

Jeg har ofte gode filmopplevelser når jeg på forhånd ikke vet noe annet enn filmtittelen. Som regel er dette vanskelig å gjennomføre, men av og til går det. For dere som eventuelt leser hele denne anmeldelsen, vil løpet naturligvis allerede være kjørt når det gjelder El Club , men det kommer jo stadig nye filmer.

Det er det som er så fint.

Se Atle Antonsen som alkoholiker:

Les også

«Grand Hotel» er brefriende usentimental

El Club åpner på en strand. En mann i sekstiårene trener en mynde. Hunden løper energisk rundt og rundt og forsøker å fange en pelsdyrlignende bylt festet med rep i enden av en tre-fire meter lang stang. Noen andre menn og ser på. En av dem smiler. En kvinne vasker en trapp med en sopelime. En håndfull mennesker ved havet, et sted i Latin-Amerika, skjønner jeg raskt, og de bor i et gult murhus noen titalls meter over stranden.

Slik starter det. Informasjonen er sparsom. Noe med en gruppe aldrende folk i et hus, noe med en hund som løper fort.

Ganske raskt blir det klart at mennene er prester, pensjonerte eller tatt ut av sirkulasjon, og kvinnen er en nonne som steller for på dem, samtidig som hun er en slags vokter.

Oppgitt sukk fra vår anmelder:

Les også

«The Huntsman: Winter’s War:» Seig og langdryg

<i>El Club</i> er et briljant kammerdrama fra Chile, mener vår anmelder.

Svin på skogen

Filmen var Chiles Oscar-kandidat, men den ble ikke nominert. Ironisk nok er filmen som vant Oscar som beste film,

Les også

Spotlight

, en slags publikumsvennlig light-versjon av samme tematikk, nemlig katolske prester og deres gjøren og laden, på godt og vondt, dog mest på vondt.

Disse prestene har alle svin på skogen, til dels temmelig alvorlige. Kirken har sendt dem bort for å gjøre bot, noe de forsøker, men de holder seg også med noen adspredelser, som alkohol og en hund som tjener penger på veddeløp. Etter en dramatisk hendelse kommer en femte prest inn i det gule huset. Han er utsendt fra kirken for å kartlegge situasjonen og rydde opp.

Månedens film på Cinemateket:

Les også

«Station to Station»: Fanget av formen

Resultatet er et briljant lite kammerdrama hvor religion og seksualitet og det som var og det som er og livets grunnleggende og fortvilende brutalitet forenes i en trykkoker.

Filmen operer med en del nære bilder hvor ansiktene i seg selv får tid og plass, og selv om skuespillet er solid over hele linjen, er Padre Garcia (Marcelo Alonso) og Madre Monica (Antonia Zegers) spesielt godt egnet for rollene sine. For oss ateister er filmen en påminnelse om at religionene fortsetter å inspirere kunstnere til å lage solide verk, og at det tross alt, på en eller annen skrudd måte, er med på å rettferdiggjøre religionenes eksistens.


Interessert i flere filmanmeldelser? Du finner dem her.

Serietips

Nyhetsbrev Trenger du en ny serie å se på? Få rykende ferske anbefalinger fra film- og serieanmelder May Synnøve Rogne på e-post.

Les mer om

  1. Drama
  2. Filmanmeldelse
  3. Film