Byliv

«Lana Del Rey er best i opptak»

Vår anmelder lot seg ikke imponere i Spektrum.

Estetisk vakkert, men en halvhjertet affære, mener vår anmelder om gårsdagens Lana Del Ray-konsert i Oslo Spektrum.
  • Anmelder
  • Kaja Sannerud Andersen

Vår vurdering:

3 av 6

Hun er elsket og hatet, 26 år gamle Elizabeth Woolridge Grant, bedre kjent under artistnavnet Lana Del Rey. Etter å ha drevet i det små på klubbscener i New York og digitale utgivelser uten nevneverdig resonans, ble Del Rey selve inkarnasjonen av et YouTube-fenomen med musikkvideoen til "Video Games". Den sensuelle sirenen med soveromsblikket var som klippet ut av en David Lynch-film og klarte også å følge opp hypen med det kritikerroste albumet Born to Die og bonusutgaven Paradise Edition , begge utgitt i 2012.

Del Reys uttalte kjærlighet til filmmusikk er tydelig også i scenografien og effektene. En fullsatt sal venter på showet foran et filmlerret med palmeskygger i Miami Vice-farger, akkompagnert av gamle, knitrende lydkulisser. Og det er ingenting å si på dramatikken i Del Rey-produksjonen for øvrig.

Lerretet faller til elleville skrik og avdekker noe som ser ut som et nedslitt herskapshus i Puerto Rico. Dessverre starter det litt surt. Lana ser sjenert og usikker ut, selv med tanke på den uskyldige Lolita-/femtitallshusmor-looken hun går for.

Les også

Blomsterpyntede fans klare for Lana Del Rey

Det tar seg ikke videre opp på "Body Electric". Religiøse referanser flimrer på veggene bak og sidegardinene, men Lana utstråler alt annet enn guddommelig ro. Hun fniser som en liten skolejente mellom sangene og setter tydelig pris på støtten fra publikum. Til deres allsang på "Blue Jeans" virker hun noe tryggere i favnen til sine avslappede bandmedlemmer, en laidback guttegjeng flankert av en velkledd strykekvartett, før det glipper igjen på "Born to Die". Smektende foran en mørk motorvei får hun publikum til å hyle med, men vokalen er fortsatt ustø. Hun er kortpustet og ukomfortabel på scenen, som om hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg.Hun høres faktisk bedre ut når hun covrer Nirvanas "Heart-Shaped Box", akkurat som det er lettere å gi alt når hun kan distansere seg fra låten og det ikke blir så personlig. Usikkerheten kommer tilbake på "Carmen", og hun gjemmer seg ved å snu mikrofonen mot publikum når hun slipper opp for luft eller mister konsentrasjonen.

Hun er så vever og sårbar at man nesten synes synd på henne. Riktignok virker publikum på gulvet å ha en strålende kveld, men som fryktet blir Spektrum i overkant stort for det intime formatet som kreves når artisten ikke klarer å fylle rommet med sin tilstedeværelse. Det er absolutt noen flotte øyeblikk, som den nedstrippede, Hollywood-versjonen av "Million Dollar Man" og stemningsfulle "Summertime sadness".

Ikke minst er det en estetisk vakker opplevelse å se dette yndige vesenet sveve rundt i gjennomført scenografi og videobakgrunner. Til sist koker det når legendariske "Video Games" fyller bakveggen, etterfulgt av den grandiose "National Anthem". Men igjen druknes avslutningen i Lanas seiersrunde nede hos første rad.

Dessverre blir konserten en halvhjertet affære. Det er ikke fordi Del Rey ikke er en dyktig artist, men fordi når hun selv sier at på scenen er hun ikke i sitt rette element, har hun uheldigvis helt rett.