Byliv

«Wild:» Problemer? Gå en tur.

Fin villmarksfilm som med færre tilbakeblikk kunne ha vært utmerket.

Image for xstream video 22221
  • Erlend Loe
    Erlend Loe
    Filmanmelder og forfatter

Vår vurdering:

4 av 6

Villmarksfilmer har en tendens til ikke å la hovedpersonen komme levende ut på den andre siden, men Jean-Marc Vallées filmatisering av Cheryl Strayeds bok er av den mer forsonende sorten. Det mest iøynefallende ved den er at den glimtvis våger å være svulstig. Enhver film som velger å avslutte med Simon & Garfunkles El Condor Pasa i uironisk versjon, fortjener anerkjennelse for forsøket, og denne klarer det til og med ganske bra.

Tid og sted:

Et ganske gjennomsnittlig liv

Jeg må innrømme at jeg er blant dem som uten å blunke aksepterer premisset om at dersom du river nittifire dager ut av kalenderen og går et hundre og seksti mil alene, så kan og vil ting skje. Det kommer for eksempel ikke til å gå mange dager før jeg sykler innom en reisebutikk og kjøper guideboken om The Pacific Crest Trail, selv om mine problemer kanskje er av mindre presserende art enn Cheryl Strayeds.

afp000849179-wx_6WxNlgz.jpg

Filmen fremstiller reisen som noe større enn den er. Folk går Norge på langs hele tiden, det er en vesentlig lengre tur enn dette, og de færreste skriver bok eller lager film om det. Dette er med andre ord en reise som bare er ganske stor, men Cheryls indre reise er vanskelig målbar, slik indre reiser jo som regel er. Den tilhører et ganske gjennomsnittlig liv og vil antakelig føles relevant for mange.

Rollen kler Witherspoon

Cheryl, som Witherspoons karakter også heter, har ikke opplevd altfor voldsomme ting. Hun har mistet en mor, sviktet en ektemann og generelt kommet langt bort fra seg selv. Hun trenger smerten og vanskelighetene som ligger i å gå langt. Både Witherspoon og Laura Dern, som spiller moren i filmen, var Oscar-nominert for sine roller. Med Dern er det lett å se. Få kan som henne spille en hardt prøvet alenemor som klarer å holde hodet hevet.

Witherspoon er mer eller mindre som hun alltid er. Men rollen kler henne. Bak det søte, har det uansett alltid ligget noe sint og fortvilet. Det tar hun ut her.

Det siste tiårets amerikanske villmarksfilmer har vært fulle av frustrerte og mer eller mindre gale, eventyrlystne menn ( Grizzly Man, 127 timer, Into the Wild ), derfor er det godt å få en kvinnelig variant. Nick Hornby har skrevet manus og sørger for litt forfriskende fuck-bruk innimellom. Det filmen kunne ha spart seg er bonanzaen av tilbakeblikk på alt det vanskelige.

40% prosent færre tilbakeblikk og filmen hadde vært riktig god. Slik den er nå, tipper det over noen ganger, selv om Leonard Cohen, Simon & Garfunkle og andre, forsøker så godt de kan å lappe over.

Les også

  1. «Inherent Vice:» En uvanlig dopkomedie

  2. «Chappie:» Langt fra perfekt

  3. «Kvinner i for store herreskjorter:» Tam komedie

Les mer om

  1. Filmanmeldelse