Byliv

«Grace av Monaco»: Uforløst om fyrstinne-ikon

Grace Kellys kamp for å finne seg til rette som fyrstinne av Monaco hadde fortjent en bedre skjebne.

  • Kjetil Lismoen
    Kjetil Lismoen
    Filmanmelder

Vår vurdering:

3 av 6

Dette er altså en fiksjonalisert beretning basert på en sann historie. Mange i kinosalen i Cannes lo godt av denne artige fraskrivelsen av ansvaret for filmskapernes dikteriske krumspring i skildringen av noen avgjørende måneder i fyrstinne Grace av Monacos liv.

Les også:

Les også

Nicole Kidman pepet ut i Cannes

— Jeg hater biopics, jeg er ikke historiker , uttalte regissøren Olivier Dahan her i Cannes. Jeg skulle ønske han hadde vært enda mer tro mot den emosjonelle sannheten han åpenbart søker i dette portrettet, og mindre begeistret for den pomp og prakt som omgir det vesle fyrstedømmet som sto på randen av kollaps i 1962. For her forsøker han å få i pose og sekk uten helt å lykkes.

Intriger

Vi møter Grace (Nicole Kidman) etter at hun har fått barn og holder fortsatt på å finne sin plass i et trangt fyrstedømme der det er lite hjerterom og flust med intriger. Den største intrigen involverer fyrst Rainiers søster som sammen med sin rike ektemann fungerer som spioner for franskmennene.

President Charles de Gaulle har nemlig gitt Rainier et ultimatium: enten må franske bedrifter som har søkt tilflukt i Monaco betale skatt til Frankrike, eller så vil franske styrker invadere fyrstedømmet. Skal vi tro filmskaperne, var det fyrstinne Grace som løste floken ved å pønske ut en snedig plan som satte franskmennene ut av spill. Og gjennom denne handlingen finner hun endelig sin plass ved ektemannens side og fyrstedømmet er reddet.

Hjelpeløs Kidman

Denne filmen dras i to retninger som regissør Dahan ikke makter å forene: på ene siden har vi Kellys emosjonelle basketak med å finne sin plass og identitet som fyrstinne; på andre siden det eventyrlige ved hele fortellingen og de slående vakre omgivelsene (Monaco kunne neppe fått en bedre turistreklame, om den skulle behøve det).

Nicole Kidman har øyeblikk der hun overbeviser, men noe går galt i flere av scenene, skriver Kjetil Lismoen.

Kidman lider under denne ubalansen, og det er synd, for det er øyeblikk der hun overbeviser. Hun er ikke like hjelpesløs som Naomi Watts var det i sin fortolkning av Lady Diana, for hun har i det minste funnet en inngang til rollen. Men noe går galt i flere av scenene. Som i et øyeblikk mellom Grace og Rainier som er ment å være romantisk, men som ender i ufrivillig komikk.

Høytideligheten hemmer

Eneste gangen filmen er genuint morsom med hensikt inntreffer i scenene med Alfred Hitchcock, spilt med durkdreven letthet av Roger Ashton Griffiths. Filmens morsomste scene finner sted når den legendariske regissøren – som i stor grad skapte vårt bilde av den kjølige, statueske skjønnheten Grace Kelly – ankommer Monaco for å overtale henne til å ta rollen i Marnie.

Han blir oppfattet som en suspekt skapning som når som helst kan finne på å søle til fyrstens gulvtepper, og Hitch finner stor glede over den nedlatende behandlingen. Det er først i dette øyeblikket filmskaperne senker skuldrene og slipper taket på den høytideligheten som også hemmer dem. Men prinsessen takket som kjent nei til rollen, og vi ser ikke stort mer til Hitch.

Filmen har norsk premiere torsdag 22. mai.

  1. Les også

    Hvor er du Godzilla?

  2. Les også

    Strålende skuespill i Gullbjørnvinner

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    SPORT
    Publisert:

    Den 49 år gamle rapperen er like godt trent som en fotballproff. Testresultatene er knapt til å tro.

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5