«Noen dager i Paris» er en romantisk lettvekter

Fransk melankoli blant kyr og barske bønder

Image for xstream video 20344

Vår vurdering:

4 av 6

Sarte hender børster varsomt over bakenden til Ben-Hur, et prisvinnende eksemplar av rasen charolais. Hendene tilhører Brigitte (Isabelle Huppert), en flott bondekone på en gård i Normandie. Problemet er at hun føler at tiden flyr for kjapt. Det må da finnes mer i livet enn kuutstillinger og kalving? Ektemannen Xavier (Jean-Pierre Darroussin) virker dog strålende fornøyd med tilværelsen, selv om sønnens valg av yrke som akrobat ikke akkurat er noe han setter pris på.

Noen dager i Paris går rett inn i problemer mange godt voksne par kan kjenne seg igjen i. Når boken du leser blir mer spennende enn sex, hverdagen består av rutiner og parforholdet halter uinspirert videre. Et voksent dilemma i en film rettet mot et modent kinopublikum, som ikke er for bortskjemt på filmer laget for dem.

Isabelle Huppert og Jean-Pierre Darroussin blant kuene på gården.

Søt og romantisk

Filmen er definitivt både søt, småmorsom, litt romantisk og en smule melankolsk, men den byr ikke på noen dypere form for problematisering av krisen paret gjennomgår. Løsningen den presenterer er overfladisk og vil jeg si, veldig fransk. Den frustrerte fruen tar seg en tur til Paris hvor hun møter en sjarmerende danske (Michael Nyqvist) på hotellet. Søt musikk oppstår mens de vandrer gatelangs i vakre Paris. Om alle franskmenn tar like lett på utroskap som de gjør i denne filmen, skal forbli usagt. Den lettbente behandlingen av en moralsk problematisk handling, gjør filmen til en lettvekter.

Nå er det jo ikke slik at alle filmer må problematisere, og den som redder denne filmen er spillet til Isabelle Huppert. Hun har et følsomt og uttrykksfullt ansikt som greier å formidle sterke, indre konflikter med et blikk. Du ser det på henne at hun dras i forskjellige retninger – uten at hun trenger å si et ord. Lojalitet mot frihet. Det trauste mot det modige. Regissør Marc Fitoussi vet også å utnytte Hupperts talenter, og gir henne fritt spillerom. Det eneste er at han har en lei tendens til kameradveling, og burde jobbet mer med filmens fremdrift.

På tross av noen små mangler, er Noen dager i Paris en sjarmerende film mange kommer til å sette pris på.