Migos’ knallharde triumf

Én av verdens største hiphopgrupper leverte varene så det holdt på Øya.

Georgia-trioen Migos leverte hardt og bra under onsdagens Øya.

Vår vurdering:

5 av 6

Hiphop live kan være riktig så surrete greier. Frykten steg derfor sakte, men sikkert da Georgia-trioen Migos drøyet et kvarter over oppsatt tid før de entret Øya-scenen.

Hvem vet hva man bedriver der bak, i stedet for å gå på?

Frykten viste seg kjapt å være ubegrunnet, for uten å tvære ut noe som helst leverte Migos et tre kvarter kort og svært kompakt sett. Pakket med hits, og null surr.

Det var en intens fryd å oppleve på Øyas hovedscene en tidlig kveld. Regne gjorde det heller ikke.

  • Her er Aftenpostens tips til året Øyafestival:
Les også

Guiden du trenger for å få mest og best musikk ut av Øya-dagene

Har toppet Billboard i år

Migos har vært en storhet innen hiphopen siden den offisielle debutsinglen «Versace» og albumet Yung Rich Nation fra 2015, men i år har trioen likevel tatt steget mye lenger ut og opp. Faktisk helt til toppen av de amerikanske listene med monsterlåten «Bad and Boujee» og andrealbumet Culture.

Det betyr at trioen ble møtt av flere tusen høyst lojale fans, som definitivt var på tilbydersiden onsdag. Migos selv dundret knallhardt ut fra start med låtene «Get right witcha», «Slippery» og «What the price» fra det nyeste albumet, og overbeviste umiddelbart.

Fansen elsket Migos på Øya, og skapte en real hiphop-fest onsdag ettermiddag.

Et kompromissløst motstykke

Trioens låter er ganske like i sin oppbygning, rytmisk ganske enkle, men tunge, og med vokal som også live kjøres solid gjennom autotunemaskinen.

Faktisk spilles låtene enda et hakk tyngre og hardere live enn på plate, ofte krydret med en mengde sjangertro pistolskudd i miksen, men dette ødela ikke for de tre rappernes vokal og flyt.

I en musikalsk verden der både hiphop og R & B de siste årene har beveget seg solid mot popmusikken, representerer Migos et herlig kompromissløst motstykke. Sørstatsrappen er ofte sånn.

Ja, selv når låtene «T-shirt» og nevnte «Bad and Boujee» til slutt kom og bydde opp til real allsang for den hoppende horden av fans helt foran, handlet det hele mer om hiphop og «culture» enn å tilfredsstille de som ville høre en hit.