Gerhardsen om Stortinget: - Sannsynligvis den mest upraktiske parlamentsbygning i verden

Einar Gerhardsen og Sigrid Undset kalte den stygg, og Kåre Willoch ville flytte de folkevalgte lenger opp på Karl Johan. Lørdag fyller stortingsbygningen 150 år.

En rund raring av et hus, tegnet av en ukjent svenske, reiste seg i 1860-årenes Kristiania.

Skal vi si at den er et kjært, nesten elsket innslag i Oslos bybilde?

Ja, det er trolig dekning for å skrive det, selv om vi nå, i en ny bok av arkitekten Peter Butenschøn, får rippet opp i noen ganske andre ord som ble brukt om huset før.

Særlig da Stortinget skulle utvides og moderniseres på 1950-tallet, ble det sagt og skrevet ting som er egnet til å overraske i dag.

Trygve Bratteli, da fersk stortingsrepresentant for Oslo Ap, senere statsminister, fremmet i 1950 følgende forslag: "Stortinget ber presidentskapet om å utarbeide forslag til reising av en ny stortingsbygning."

Upraktisk og stygt

Også landsfader Einar Gerhardsen ville i 1952 flytte forsamlingen ut av det gamle huset fra 1866 og bygge nytt ved Frognerparken.

Stortingsbygningen for vel 140 år siden. Bildet er tatt mellom 1863 og 1883.

Stortingets presidentskap hadde nemlig innstilt på å sette i gang ombygging av 1866-versjonen, etter tegninger av arkitekt Nils Holter. Men Gerhardsen, som dette året hadde pause som statsminister og var vanlig stortingsrepresentant, gikk på talerstolen for å forklare hvorfor han aktet å stemme nei. — Jeg vil ikke bli medansvarlig for et vedtak som vil bety at Norge enda i en eller flere generasjoner skal ha en parlamentsbygning som er så uhensiktsmessig og upraktisk som den overhodet kan bli, sannsynligvis den mest upraktiske og uhensiktsmessige i verden, for ikke å si den styggeste i verden, sa Gerhardsen.

Grunnsteinen legges ned, 10. oktober 1861.

Samme år skrev Kåre Willoch, 24 år gammel bystyrerepresentant for Høyre, et innlegg i Morgenposten der han foreslo at Stortinget flyttet til universitetsbygningen i Karl Johans gate. Departementene kunne få overta stortingsbygningen, og hele universitetet samles i nye bygninger på Blindern, argumenterte den senere statsministeren.Med dette ville han avverge rivningen av det gamle empirekvartalet på Hammersborg, der det nå forelå planer om å bygge nytt regjeringskvartal med et høybygg i midten.

Tårnbygg på Wessels plass

Willoch ble ikke hørt. Empirekvartalet ble revet, og arkitekt Erling Viksjøs høyhus ble reist.

Slik så arkitekt Erling Viksjø for seg en utbygging av Stortinget på 1950-tallet. Tårnbygget på Wessels plass ble aldri noe av, men Viksjø fikk tegne høyblokk for statsministeren i stedet.

Langt mindre kjent er det at Viksjø også ville utstyre Stortinget med et høyhus. Han havnet på annenplass i arkitektkonkurransen for 1950-tallets ombygging. Viksjø ønsket å legge nye kontorer i et frittstående tårnbygg på Wessels plass, dobbelt så høyt som den gamle stortingsbygningen, som et monumentalt sluttpunkt for Stortingsgata.Et viktig poeng, for Viksjø, var at man med dette tårnbygget kunne slippe å hekte et tilbygg på baksiden av stortingsbygningen mot Akersgata. Der stakk den mindre lagtingssalen seg ut som en egen rotunde. Men det var altså Nils Holter som vant. Ikke bare fikk Stortinget sitt tilbygg bak, det ble også gjort store endringer i den gamle bygningen.

  • Har du hørt om den gangen Grønland ble brent ned — med vilje? Her er historien

Dovregubbe på huk

Også i tidligere tiår hadde stortingsbygningen hatt sine uvenner. Blant de sterkere, fremgår det av Butenschøns bok, var Sigrid Undset, som i 1929 lot hovedpersonen i romanen Gymnadenia uttale dette:

" Og nede i gaten den underlige, vanskapte stortingsbygningen, steingrå, en slags dovregubbe som satt på huk, med rotundens svære mave mellom knærne og fløyene på siden som to hoder med de forvirrende vinduene på langs og på skrå til små trolløyer tittende oppover mot huset der oppe – fremmedherberget. "

På flyttefot etter Eidsvoll

Stortinget hadde en heller karrig tilværelse i tiårene etter riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Møtene ble holdt i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Tollbugata og Dronningens gate – senere, fra 1854 til 1866, i Universitetets urbygning i Karl Johans gate. Behovet for noe større og bedre ble påtrengende.

Arkitektene Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno foreslo et realt stykke nygotikk. Men det lignet for mye på en kirke, mente mange.

Arkitektkonkurransen som ble utlyst i 1856, hadde nær gitt det fattige Kristiania en helt annen type stortingsbygning: Et nygotisk bygg med spir og tårn, ikke ulikt datidens generasjon av tyske rådhus, ble foreslått av de ledende arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Men tårnhuset støtte på motstand, noen mente at tårnhuset ville minne for mye om en kirke. Inn fra sidelinjen kom en 32 år gammel svenske, Emil Victor Langlet.

Han var blitt tipset om arkitektkonkurransen, satte seg ned i Venezia og tegnet en stortingsbygning i noe som senere er blitt omtalt som en nord-italiensk, romansk rundbuestil. Stortingssalen hadde han tegnet som en rotunde mellom to fløyer. Impulser hadde han også hentet fra offentlige bygninger i Sveits og Tyskland under sin reise nordover fra Italia til Christiania.

Støtte fra Bjørnson

I den friske avisdebatten som nå oppsto om alternativene, hadde Langlet en sterk og trofast støtte i Bjørnstjerne Bjørnson. Den unge svenskens prosjekt ble i 1860 vedtatt med 59 mot 47 stemmer. Og da bygget til slutt sto der, til avtalt tid, uten budsjettoverskridelser, skrev en tilfreds Bjørnson i Morgenbladet:

Stortinget vedtar unionsoppløsningen, 7. juni 1905.

«Vi er så uvant med å se noget Slikt, Simpelt, Ædelt, uden unyttige Taarn og anden Stads, at naturligt nok en heel del af Massen intet kunne se i denne Tegning strax. Men jo længer den taus har faaet staa der, des flere har den vunnet, saaledes nu også i Thinget.»Skal vi si at Bjørnson med tiden har fått rett? Stortingsbygningen har vunnet folket etter å ha stått der taust i 150 år?

Ja, mener arkitekt Butenschøn.

— Det er en egenartet parlamentsbygning, ingen kopi av andre lands nasjonalforsamlinger i gresk klassisisme eller tysk nygotikk. Den ligger ikke opphøyd, som så mange andre, men nede på gatenivå, midt i byen, bare med en liten akebakke opp til døren. Den ypper seg ikke, men har et praktfullt interiør.

- Vil arkitekter si at bygningen er vakker?

— En raring er den, en tidlig funksjonalistisk bygning, med forsamlingssalen som en runding ut mot folket, og to fløyer av noen armer som går ut og favner folket. Stortingsbygningen er en utforskende, demokratisk idé, så innvevd i vår historie og politikk at den unndrar seg alminnelige estetiske vurderinger, sier Butenschøn.

Kilde: Peter Butenschøn: Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år. Press forlag.