Oslo

Da taxi var et fremmedord

En gang kjørte man sovjetisk Volga gjennom Oslo. Den tunge panserbilen tilhørte hovedstadens drosjepark.

Slik så den ut, den sovjetiske jernhesten Pobeda som gikk i drosjetrafikk i Oslo til 1958.
  • Bjørn Brøymer
Her er Volga GAZ drosje som kolliderte med en Austin i Arendalsgata på Sagene. Året er 1959.
Opel Kaptein fra Vest-Tyskland. En romslig taxi i Oslo.
Drosje A 5518 - en Chevrolet fra Unaiten venter en kunde foran Deichmanske hovedbibliotek. En herlig bil. Året er 1952.
A 5575 - en sort Mercedes-Benz 180 venter fruen. Året er 1964.
Det har alltid vært drosjeholdeplass i Valkyriegaten utenfor Majorstuen stasjon. Her poserer drosjesjåføren foran sin Renault. Året er 1914.
Den store Opel Kaptein-drosjen passerer bussen til Lille Langerud i Ekebergveien. Året er 1960.

Osloby har i samarbeid med Oslo Museum fått tilgang til flere unike historiske fotografier som viser livet i det gamle Oslo. Vi vil presentere dem gjennom flere kommende bildeserier.

Se bildene i bildekarusellen over!

Har du noen historiske Oslo-bilder du vil dele? Har du forslag til gallerier vi kan lage? Send oss en e-post


Min onkel på Vinderen hadde Austin. Min familie tok drosje, for vi hadde ikke bil. Jeg elsket den fine, lyse blå engelske bilen til min doktoronkel. Den het Austin A 40, med plass til fem, skinnseter som luktet godt, konservativ og engelsk i snittet.

Vi andre måtte ofte ta til takke med kommunismens velsignelser. Sovjetiske og polske biler kjørte rundt i oslotrafikken som drosjer. Taxi var et fremmedord i Norge.

Man tok drosje. Selvsagt kom det også amerikanske og tyske biler og hentet oss når vi skulle med tog fra Oslo Ø. En stor Chevrolet eller Dodge hadde god plass for folk og fe. Og lukten var spesiell inne i de bilene også, en slags søtlig duft som bar bud om bilismens gleder. Tyske Mercedeser bruste med diesellyd i gaten der de satte av eller ventet sine kunder. Plassen var mindre i Mercedes 180 enn i de amerikanske bilene som Drosjesentralen med telefonnummer 025 sendte når det var biler inne.

Her er Volga GAZ drosje som kolliderte med en Austin i Arendalsgata på Sagene. Året er 1959.

Men i Volga og Pobeda var det god plass — og i den polske Warszawa, som var en kopi av Pobeda.En gang fikk vi plass til et lass. En lys grønn Volga kunne ta flyttelass, for vi skulle på landet må vite, helt til Sørlandet for åtte uker, så hadde man en amerikakoffert med seg, samt fire andre kofferter, en damesykkel så klart, og en diger tøypose. Alt fikk vi med oss i den grønne Volga fra det røde Sovjet.

Drosjeturen var kort - fra Majorstuen til Akershuskaia, der hurtigruten mellom Oslo og Kristiansand ventet. Drosjesjåføren var av den vennlige sorten, som tross en høy alder på cirka 60 hoppet ut av førersetet og dro ut ett tonn flyttehelvete - som dagen derpå skulle overføres fra kystbåten midt i Tromøysund, ned i en fiskeskjekte som bordet dampskipet «Galtesund».

I Oslo-gatene kjørte sovjetiske Pobeda Gaz 20 i drosjetrafikk. Pobeda betyr seier. Det var en sovjetisk motorisert seier med en motor på 50 hestekrefter og en maksimumshastighet på 105 km/t. Bilen var en slags russisk bjørn, en panservogn med god bagasjeplass.

I 1958 var det altså Volga som tok over for Pobeda som sovjetisk panservogn i Oslos drosjestall. Det var triveligere å få en Opel Kaptein utenfor inngangsdøren når man spanderte på seg en drosjebil. Vest-Tyskland var jo blitt økonomiminister Ludwig Erhards tyske handelsvidunder der bilproduksjonen også førte til at Opel ustanselig var å se i Oslos gater. Den første kjente Opel Kaptein, sort sådan, ble brukt av trafikkpolitiet. På taket sto et skilt: TUK. Det betydde Trafikkulykkeskommandoen.

Den store Opel Kaptein-drosjen passerer bussen til Lille Langerud i Ekebergveien. Året er 1960.

Da den nyere Opel Kaptein kom til Norge i 1954, var det snakk om en lavere bil enn modellen som kom tre år tidligere. Den nye Opel Kapitän egnet seg utmerket som taxi. Den ble produsert til 1958. Man satt behagelig i baksetet, selv den gangen bilen skubbet borti en trikk fra min mors fødselsår. Det handlet om en stor og rank sporvogn med masse jern for pengene. Vi overlevet ferden over Majorstukrysset. Og nådde Colosseum uten sjokkskader.

Jeg husker en dag jeg kjøpte iskrem til Oslos første kvinnelige drosjesjåfør. Hun ventet på kunder utenfor Majorstuen stasjon. Hver søndag var hun visstnok organist i Bygdøy kirke.

Det var ikke oppsiktsvekkende at en kvinne spilte orgel, men derimot at en kvinne var drosjesjåfør.

Drosjesjåfører kunne være mye rart, de var ekte nordmenn, ekte sure eller ekte blide og hjelpsomme. André Bjerke beskriver ett klassisk møte med en av sursorten: Er det ikke egentlig for få drosjer i Oslo, forsøkte han seg etter å ha stått i drosjekø i bare tre kvarter.

Han ante ikke at det var en uhørt beskyldning han hadde slynget ut. Reaksjonen var voldsom:

For drosjer i Oslo?! Nei, den var god! For drosjer?! Ha’kke hørt på makan! Veit De hva De sier? Jøssenam: for drosjer! Ska’ jæ si’rem no’? Det sku’kke væra noen!

I dag er det innvandrere som har overtatt Oslos taxivirksomhet. Drosjene er blitt flere, ett taxiselskap har fått konkurranse. Servicen? Ofte god. Men hårreisende at kvinner kan bli seksuelt trakassert. Køene av taxibiler har for det meste overtatt køene av mennesker. Hvis man ser bort fra nyttårsaften da.

Les også

  1. Oslo har faktisk hatt el-busser

  2. Oslos eldste apotek blir borte

  3. Leter etter nazistenes hemmelige tunneler