Oslo

Lena Ronge (51) trodde det var en rutineundersøkelse. I magen lå det en svulst på størrelse med en håndball.

  • Silje Dyregrov

Veien fra sykesengen til en normal hverdag har vært lang og hard, og Lena Ronge er overbevist om at fysisk aktivitet har vært viktig for å takle prosessen. Foto: Kari Longe / Knut Røthe / Lena Ronge

  • Det har vært et mareritt, sier 51-åringen.

Lena Ronge trodde det skulle bli en helt vanlig dag. Men 17. juli endret livet hennes for alltid. Helsesjekken hos legen ble ingen rutineundersøkelse, men starten på et mareritt.

— Jeg var i helt fin form. Jeg hadde god apetitt, sov om natten og hadde ingen smerter. Jeg mistenkte ikke at jeg var syk, men jeg tenkte at det var smart å ta en helsesjekk siden jeg tross alt var passert femti år, sier Ronge.

Stor operasjon

51-åringen gikk helt ubekymret inn på legekontoret den dagen. Det eneste hun fryktet, var at hun skulle få beskjed om å gå ned i vekt. Legen fant frem ultralydapparatet og førte det over organ etter organ. «Dette ser kjempefint ut», sa han. Helt til han førte apparatet under navlen.

- Her er en kjempestor svulst, husker jeg han sa. Jeg tenkte at det ikke kunne stemme. Hvorfor skulle jeg ha en stor svulst, sier hun.

VEIEN TILBAKE: Bare 15-20 nordmenn rammes hvert år av kreftformen pseudomyxoma peritonei. Lena Ronge er en av dem. Her er hun på vei ut av sengen for første gang etter operasjonen. Foto: Kari Ronge

Men det var nettopp det hun hadde. Etter å ha blitt utredet i lengre tid fant de ut at hun hadde den sjeldne kreftsykdommen pseudomyxoma peritonei. Sykdommen rammer bare tre nordmenn per million hvert år. Kreften er ofte lite aggressiv, og man kan ha den i mange år uten at man merker noe. Men operasjonen er ekstremt omfattende og rekonvalesensen blir derfor langvarig og krevende.— Det var en utrolig frustrerende tid frem mot endelig diagnose. Familien dro på ferie til Spania og jeg ville ikke si fra til barna før jeg visste mer selv. Jeg var helt i tåken. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var i sjokk, sier Ronge.

51-åringen med mann, tre barn og to bonusbarn fortalte først sin historie i nettmagasinet Harvest. Der har den tidligere flyvertinnen fra Smestad i Oslo praksisplass som skribent, i tillegg til å blogge i tenktanken.com.

- Klaustrofobisk

  1. september ble hun lagt på operasjonsbordet på Radiumhospitalet. Hun var forespeilet en operasjon på åtte-ti timer. Men operasjonen varte i 13 timer. Underveis fjernet de en kreftsvulst på størrelse med en håndball og skrapet alle organer fri for kreftslimet som dekket dem.

Eggstokkene, livmoren, blindtarmen, milten, fettforkledet og bukhinnen måtte hun fjerne. De var ikke mulig å bevare. Etterpå ble buken fylt med varm cellegift og skylt i 90 minutter for å drepe gjenværende kreftceller.

Dagen etter våknet hun opp.

MED HODET SÅVIDT OVER VANN: Dette bildet er tatt like etter at Lena Ronge fikk diagnosen. Foto: Knut Røthe

— Da tenkte jeg at dette er et mareritt. Det var slanger ut av hele kroppen min og jeg kunne ikke bevege meg. Det var ekstremt klaustrofobisk, sier hun. Noen dager senere begynte maskinene over Ronges seng å pipe. Hun hadde fått blodpropp i den ene lungen og kjempet for livet.

— Jeg trodde de sa at jeg hadde ebola, når de egentlig snakket om emboli (blodpropp). Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte forklare dem at jeg ikke hadde vært i Afrika, men ut av munnen min kom det bare ufortåelige lyder, sier hun.

Da tenkte Ronge at hun hadde to valg. Enten kunne hun dø av dette, ellers kunne hun gjøre som de sa og ha en indre ro på at dette skulle hun klare. Hun valgte det siste. Og hun brukte noe av det viktigste i livet sitt til å takle situasjonen.

LES OGSÅ:

Les også

Linda (35) fikk en morgengave hun sent vil glemme

Naturen

— Jeg begynte å tenke på naturen. På skogen, fjellet og trærne. Flukten i naturen ble nødvendig for å beholde vettet, sier Ronge, som gikk jevnlig på tur i naturen før hun fikk kreftdiagnosen.

Hun kom seg gjennom blodproppen også. Nå visste hun at hun ville overleve, men hun visste ikke om hun ville overleve psykisk.

— Jeg var veldig traumatisert etter døgnet da jeg kjempet for livet med blodproppen. Da jeg kom på vanlig avdeling hadde jeg en film som spilte om og om igjen, sier hun.

Samtaler med en av sykepleierne og tankene om naturen ble viktig.

Noen uker senere var hun frisk nok til å komme på Godthaab Helse og Rehabilitering, der hun var i tilsammen fire uker. I starten brukte hun en time på å komme seg ut av sengen, men sakte kom kreftene tilbake. For hver dag som gikk, klarte hun å gå litt lenger.

— Det var helt fantastisk, sier hun.

- Reddet livet mitt

Egentlig har hun et anstrengt forhold til fysisk aktivitet. Hun hadde spiseforstyrrelser fra hun var 14 til hun var i 20-årene, og hun forbandt fysisk aktivitet med noe hun måtte gjøre, ikke noe hun hadde lyst til.

- Men så skjedde det noe for fire-fem år siden. Da innså jeg at man ikke trengte å løpe tur i skogen eller spurte på ski. Jeg kunne gå. Nå er fysisk aktivitet veldig lite tvangspreget for meg. Det har reddet livet mitt, sier hun.

Hun tror ikke kroppen hadde taklet verken operasjonen, blodproppen eller rehabiliteringen like godt hvis hun ikke hadde vært fysisk aktiv i forkant av kreftdiagnosen.

— Samtidig var de mentale tankesprangene jeg hadde under de verste tingene jeg gjennomgikk, livsnødvendig, sier hun.

LES OGSÅ:

Les også

Da moren til Bernt Tvedt (35) ble dødssyk, ville han gjøre henne stolt

God langtidsoverlevelse

Stein Gunnar Larsen leder seksjon for onkologisk bekkenkirurgi på Radiumhospitalet. Han bekrefter at det å ha et aktivt liv er positivt.

— Det er en belastning å være gjennom en større operasjon. Har man hjerte og lunger som fungerer bra, så er det helt klart fordelaktig. Det er også en fordel for forløpet kort tid etter operasjon, for å komme seg i aktivitet igjen, og for rehabiliteringsfasen etterpå, sier Larsen.

Han ledet operasjonen av Ronge og har lang erfaring med pseudomyxoma peritonei.

AKTIV: Fire dager i uken går Lena Ronge turer i naturen, og for hver dag som går blir hun sterkere. Foto: Lena Ronge

— Det er en litt spesiell svulstform som går ut fra blindtarmen. Det blir en overproduksjon av slim inni blindtarmen, og når denne gir etter, kommer slim og tumorceller ut i buken. Cellene har en kreftegenskap ved at de slår seg ned på overflaten av organer og bukhinnen og sørger for å skaffe seg egen blodforsyning derfra, sier Larsen. - Hva er risikoen for tilbakefall?

— Jo større overflateutredelse du har, og jo hissigere cellene er, desto større sjanse for at noe kan komme igjen. Vi har en skala som går opp til 39. Ronge hadde 32. Vi vet ikke hvordan ting går på lang sikt, det kan hende hun må gjennom en operasjon eller to senere. Men sykdommen har god langtidsoverlevelse, sier Larsen.

- Ny sjanse

Nå har Ronge vært hjemme på Smestad i tre uker. Hun er smertefri, men trøttere enn før operasjonen. Arret, der det for to måneder siden var nesten hundre sting, er godt synlig på magen.

- Hvordan kan du ha hatt en svulst på størrelse med en håndball i magen uten å merke det?

— Det er mange som har spurt om det. Men jeg har gått opp og ned i vekt siden ungdommen, og svulsten lå sånn til at det så ut som jeg hadde gått opp i vekt. Jeg tenkte mer sånn, nå har jeg gått opp igjen, sier Ronge.

Når hun tenker på alt hun har vært gjennom, er det nesten som hun ikke tror det selv.

— Nå bruker jeg tiden til å bli så hel som mulig. Jeg nyter at jeg har fått en ny sjanse, sier hun.

  1. Les også

    Villmarksjenta (18) ble rundstjålet - nå har hun overvunnet frykten