Oslo

Band of Gold: Et regn av gull

Det tallrike bandet trosser værgudene, og skaper god stemning foran et fuktig publikum.

Et klart høydepunkt er «But in the movie baby», med sin ekstremt fengende basslinje, som nærmest bobler i bakgrunnen av sangen. Veldig funky, veldig tidsriktig, og ikke minst en låt som skaper liv og litt bevegelse blant de oppmøtte, skriver vår anmelder.
  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

5 av 6

Band of Gold på Øyafestivalen

Amfiet, fredag

Terningkast: 5

Publikum: 4000

Band of Gold er Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen, sammen med en rekke eminente samarbeidspartnere. På Øya har de sågar fått med Motorpsychos Snah som gjestegitarist og Lars Horntveth som leder for blåserekken. En solid gruppe musikere, med andre ord. Ting har gått veien siden debuten i fjor høst, som ble møtt med lovord for sin pene blanding av drømmepop, folk og elektroniske krumspring. Selvfølgelig er de booket til hovedscenen.

Det er en regntung ettermiddag, noe som reflekteres i publikumets våte plastponchoer. Men bandet prøver så godt de kan å ikke la det legge en demper på stemningen. Det er bare vann, tross alt. Publikum kommer ikke før de må, men det er en god folkemengde som har samlet seg før bandet går på scenen. Dette sørger vokalist Mortvedt for å rose før de setter igang.

Les også

Slik blir helgeværet i Oslo

Settet begynner mykt og avslappet, både ettertenksomt samtidig som det fenger. Mortvedt og hennes kumpaner har god publikumskontakt, og får fin respons fra tilskuerne. Så løsner det for fullt med den spretne singelen «Gush», som øker tempo og intensitet på et passende tidspunkt. Konserten har i det hele tatt en god flyt mellom forskjellige humør – neste låt ut er svært så vakre «Surface me», komplett med atmosfærisk instrumentalparti.

Blant regnjakker og sydvester sang Band of Gold seg til en femmer av Aftenpostens anmelder.

Lyden er god, der den behagelig skjærer gjennom det gryende høstværet. Dette er en stor fordel med erfarne musikere – der flere Øya-konserter i år har hatt visse problemer med frekvensene, kan Band of Gold skryte av å ha et detaljert og variert lydbilde. Selve musikken beveger seg i ulike retninger, fra progete synthutfrikninger til varsomme ballader, uten at den fremstår som usammenhengende. Det er godt gjort å bake sprikende inspirasjonskilder inn i en såpass koherent sound.

Les også

Her er din guide til fredagen på Øyafestivalen

Energien holdes oppe konserten gjennom. Et klart høydepunkt er «But in the movie baby», med sin ekstremt fengende basslinje, som nærmest bobler i bakgrunnen av sangen. Veldig funky, veldig tidsriktig, og ikke minst en låt som skaper liv og litt bevegelse blant de oppmøtte. Slik det skal være. Den følges kontant av «The parade», som introduseres av en saftig rytmeseksjon. De drømmende gitarakkordene og den glidende vokalen som legges over dette fundamentet bringer tankene til Cocteau Twins, noe som alltid er pluss i boka.

I det hele tatt er dette en svært koselig opplevelse. Band of Gold er gode på å spille på lytterens følelser, og tilpasse seg anledningen. Da er det ikke så farlig hva slags vær det er. (Beklager at jeg nevner været hele tiden, men det regner skikkelig mye, ass.)

Flere anmeldelser fra Øyafestivalen:

Les også

  1. Nesten klinisk perfeksjon fra Massive Attack

  2. The Last Shadow Puppets: Grumsete lyd, sjarmløst og elendig vokal

  3. Skjør aften med Aurora

  4. Stormzy eide publikum i Tøyenparken

Les mer om

  1. Øyafestivalen
  2. Anmeldelse