Publikum strømmer til, men Litteraturhuset har fortsatt et problem

Snart ti år etter åpningen har Litteraturhuset i Oslo ennå ikke funnet en varig finansieringsmodell.

I fjor besøkte 250.000 mennesker Litteraturhuset, hvorav 115.000 var gjester på et av 1600 arrangementer. Det er det nest høyeste besøkstallet i husets historie.

«Alle» ser ut til å like Litteraturhuset, men det har vært vanskelig å få noen til å betale for moroa.

I sin årsrapport for 2015 skriver daglig leder Andreas Wiese dette:

Arbeidet med finansiering er svært tidkrevende, både når det gjelder offentlige og private midler (…) I 2016 fortsetter arbeidet med å sikre en mer langsiktig finansiering.

Utdrag fra tidligere årsrapporter viser at Litteraturhuset har slitt med det samme i flere år:

2014: Litteraturhusets administrasjon og styre har i 2014 prioritert arbeidet med å etablere en finansieringsmodell for huset (…) De langsiktige utfordringene er likevel fortsatt ikke løst.

2013: Arbeidet med ny finansieringsordning har pågått siden 2009, og vært svært intensivt de siste to årene (…) Jakten på penger går utover driften, og den tapper oss for ressurser og overskudd.

Skulle greie seg selv etter syv år

Det var Stiftelsen Fritt Ord som tok regningen på 100 millioner kroner for oppussingen og ombyggingen av Wergelandsveien 29 før Litteraturhuset åpnet høsten 2007. Deretter støttet de huset med ytterligere ti millioner kroner årlig i syv år.

Tanken var at andre private og offentlige aktører etter hvert skulle være med å drive huset videre sammen med Fritt Ord. Fra 2014 ble Oslo kommune og staten med på spleiselaget. Disse bidrar også i år, men Litteraturhuset har ingen garanti for at den offentlige støtten vedvarer.

Da Aslak Sira Myhre og Anne Carine Tanum gikk av som henholdsvis daglig leder og styreleder ved Litteraturhuset høsten 2014, ba de innstendig om at det offentlige skulle ta over ansvaret for huset.

Avhengige av offentlige penger

Ifølge Andreas Wiese, som tok over jobben etter Aslak Sira Myhre i 2014, er arbeidet med å skaffe penger til driften av Litteraturhuset blitt mindre intens de siste årene.

– Med penger fra staten og kommunen, kombinert med penger fra stiftelser og sponsorer, har vi nå en modell som fungerer. Vi kan ikke være trygge på at den offentlige støtten vedvarer, men vi er tryggere enn vi var i fjor, og langt tryggere enn for tre år siden, sier Wiese.

Dersom en av de store bidragsyterne skulle falle fra, har Litteraturhuset en utfordring, mener Wiese.

– Men det har vi ikke fått signaler om at skal skje.

– Er det mer å gå på når det gjelder private sponsorer?

– Sponsormarkedet i Norge er krevende nå, men det er aldri umulig å få til noe. Jeg kan uansett ikke se for meg at private penger fullt og helt kan erstatte den offentlige støtten vi har i dag. Vi leter uansett etter penger i alle kanaler for å kunne opprettholde størrelsen på budsjettet for neste år, sier Wiese.

– Ta bedre betalt av publikum

Litteraturhusets egeninntekter i fjor utgjorde 9,6 millioner kroner og utgjør 40 prosent av omsetningen. De fleste arrangementene på huset er gratis.

Norske Erlend Høyersten er direktør ved kunstmuseet Aros i Aarhus, som har 60 prosent av sine inntekter fra billettsalg, kafé- og butikkdrift. Han tror løsningen for Litteraturhuset ligger i å ta bedre betalt for tilbudet sitt.

– Man må sette en pris på det man holder på med. Jeg tror betalingsviljen er høy, men hvis man gir bort noe gratis, oppleves det som gratis. Det generelle forbruket i Skandinavia tilsier at folk kan støtte opp om det tilbudet de vil ha. Det finnes ikke noe sånt som gratis museer eller litteraturhus, sier Høyersten.

Han mener også at det er rom for flere private sponsorer i norsk kulturliv.

– Det er et kjempepotensial i næringslivet, men de må oppdras til å forstå verdien av kunst og kultur. Det er en oppgave som Litteraturhuset ikke er alene om, sier han.

Andreas Wiese mener prisøkninger ikke er løsningen for Litteraturhuset.

– Jeg klarer ikke å se for meg det. Vi er best tjent med et litteraturhus der terskelen er lav og døren høy, sier han.

– Kulturlivet må selv sørge for flere ben å stå på

Professor Sigrid Røyseng ved institutt for kultur og kommunikasjon ved BI sier situasjonen ved Litteraturhuset er symptomatisk for dagens kulturpolitiske klima.

– Man kan ikke lenger hvile på én finansieringskilde, men må skape seg flere ben å stå på, både private og offentlige penger, samt egeninntekter. Flere kulturledere må nok innse at det tunge arbeidet med å skaffe ressurser er en del av arbeidshverdagen, sier Røyseng.

Hun ønsker ikke å ta stilling til hvordan Litteraturhuset bør finansieres.

– De er godt besøkt, og der ligger det et inntekstpotensiale. Litteraturhuset er en viktig institusjon i offentligheten, så dette blir en avveining om hvorvidt man skal skru opp prisene og dermed øke inntektene, eller om man isteden skal ha flere lavterskeltilbud, sier Røyseng.

• Dette var situasjonen ved Litteraturhuset for to år siden: Litteraturhuset mangler 7,5 millioner kroner

– Umulig å drive litteraturhus uten offentlig støtte.

Kulturforsker Georg Arnestad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane er ikke ovrrasket over at litteraturhuset har havnet i en situasjon der de ikke får finanisert virksomheten sin.

Han tror det er umulig å drive et litteraturhus i Norge uten offentlig støtte.

– Hvis stat og kommune sier nei til å videreføre støtten, er alternativet å kutte kostnader ved å redusere aktiviteten. Eventuelt kan de satse på å øke inntektene ved å ta inngangspenger eller øke leieprisene, noe som igjen kan føre til lavere besøkstall, sier Arnestad.

• Aslak Sira Myhre og Anne Carine Tanum: - Alle andre enn det offentlige ser ut til å se verdien av Litteraturhuset i Oslo
• Litteraturhuset droppet intern kandidat: Ga toppjobben til en som ikke søkte
• Litteraturhus-sjef Aslak Sira Myhre: Må skaffe 7,5 millioner kroner før han går av