Kina skal gjennomføre tidenes mest lukkede OL. Midt i en pandemi.
Oslo og Norge kunne hatt oppgaven.
– Det ville ha blitt et antiklimaks, sier byrådsleder Raymond Johansen.
Oslo

Her kunne det ha vært OL om få uker

Oslo kunne hatt den utakknemlige utfordringen Kina og Beijing skal gjennom nå.

  • Robert Veiåker Johansen
    Journalist

Dette er en historie om noe som kunne ha vært. Det finnes mange slike, men OL i Oslo 2022 var mye mer enn store drømmer, kostbart grunnarbeid og tidkrevende analyser. Det var nære på, som det heter på sportsspråket.

– Om Norge hadde ønsket lekene, hadde vi fått dem, sier Børre Rognlien. Han var Norges idrettspresident fra 2011 til 2015, og tett på den over to år lange prosessen som til slutt endte med pladask for OL-tilhengerne.

– Alle signalene vi fikk fra IOC var at de var veldig begeistret for at vi søkte, og like begeistret for selve søknaden. De var klar for en helt åpen dialog med oss, som de var i hele prosessen for ungdoms-OL på Lillehammer i 2016, sier Rognlien.

Et antiklimaks

OL i Kina åpner fredag 4. februar. By etter by trakk seg fra kampen om å bli vertskap, og til slutt sto det mellom Beijing og Almaty i Kasakhstan.

Dersom OL i Oslo hadde blitt en realitet, hadde ilden blitt tent lørdag 12. februar. I noen uker ville et sagnomsust vintersted som Holmenkollen vært på de skiinteressertes TV-skjermer kloden over. Men der er det fint lite som har noe med OL å gjøre nå.

Philip Kvamme (t.v.), Astrid Kvamme og pappa Fredrik Kvamme besøkte Holmenkollen søndag. Der skinte solen selv om det var grått i sentrum. – Vi har drømt om et OL, og skulle gjerne hatt et Lillehammer-OL. Men OL-sirkuset har kanskje vokst seg for stort for Norge, sier Fredrik Kvamme.

Hovedstaden har lite snø, mye koronasmitte og regler for arrangementer som gjør at ordet folkefest havner langt bak i køen over beskrivelser man har lyst å bruke. Helt folketomt hadde det ikke blitt. I Helsedirektoratets nye regler er det tross alt lov å ha inntil 200 personer uten faste, tilviste plasser og inntil 3 000 personer med faste, tilviste plasser utendørs. I tillegg hadde det blitt vanskelig å stanse folkevandringen som alltid skjer fra Nordmarka og inn mot løypenettet rundt Holmenkollen.

Men likevel er det store spørsmålet: Skal Norge bare være sjeleglad for at Høyres stortingsgruppe parkerte tanken om Oslo-OL 2022 på et møte 1. oktober 2014?

– OL, alle forberedelsene, pengene, forventningene, alt ville jo ha blitt annerledes med koronaen. Det ville ha blitt et antiklimaks, sier Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap). Han peker på at man ville ha klart å gjennomføre øvelsene, men at det ikke hadde blitt en folkefest slik OL på Lillehammer i 1994 var.

– Tror du Norge hadde utsatt lekene ett år, slik Japan gjorde med Tokyo-OL i 2020?

– Nei, det tror jeg ikke, sier Raymond Johansen.

Høyre + Arbeiderpartiet = OL?

Børre Rognlien er uenig. Han tror en utsettelse ville ha tvunget seg frem, fordi et vinter-OL i Norge uten å kunne invitere til en folkefest ville «vært meningsløst». Han mener at nasjonen gikk glipp av en gyllen mulighet.

– Tenk på alle anleggene vi hadde bygget opp. Tenk på alle ungdommene som hadde blitt drillet i å arrangere noe så stort, og på alle de frivillige som hadde bidratt. Mange snakket om at vi ikke hadde råd. For moro skyld sjekket jeg oljefondets avkastning for 2014: 544 milliarder kroner. OL hadde vært betalt i løpet av 14 dager, spissformulerer den tidligere idrettspresidenten.

Hvorfor gikk det galt når så mange ønsket vinterlekene? At Nord-Norges og Tromsøs OL-flørt før 2014 og 2018 ble kraftig motarbeidet andre steder i landet, spilte nok inn. Det utviklet seg en «nord mot sør»-stemning.

Likevel, da idretten hadde et ekstraordinært ting sommeren 2012, sa 90 prosent av delegatene ja til å jobbe for Oslo som søkerby. Bystyret i Oslo sa ja. Det ble til og med flertall for ja da innbyggerne i hovedstaden stemte over saken i forbindelse med stortingsvalget i 2013. Arbeidet med statsgaranti som ble lagt frem før jul samme år høstet ros. Brutto statsgaranti ble beregnet til 35 milliarder kroner, netto 21,7.

– I 2013 fikk Norge en finansminister (Siv Jensen, Frp) som var erklært motstander av OL. Det var et veiskille. I tillegg var kritikken mot IOC stor i februar 2014, sier Rognlien, og tenker på «sørgebånd-saken», der Den internasjonale olympiske komité refset Marit Bjørgen og de norske skikvinnene for at de gikk med sørgebånd etter dødsfallet til Astrid Uhrenholdt Jacobsens bror.

Samme dag som Høyres stortingsgruppe bestemte seg, hadde VG følgende førstesideoppslag: «Her er OL-pampenes betingelser: Krever gratis drinker av Kongen».

VGs førsteside 1. oktober 2014.

– IOC stilte aldri noen krav til oss. Og vi ville aldri ha godtatt et slikt krav og sendt det videre til Slottet. Det er absurd å tro det, mener Børre Rognlien. Han fyller 77 år i 2022, og tror ikke han får oppleve et OL på norsk jord i sin levetid.

– Arbeiderpartiet og Høyre må bli enige. De må snakke sammen. Først da kan vi levere en god søknad, sier han.

Gåten Beijing

Høyres stortingsgruppe var delt omtrent på midten da den behandlet OL-spørsmålet i oktober 2014. Etter et svært langt møte kom parlamentarisk leder Trond Helleland ut i vandrehallen og sa at partiet ikke anbefalte regjeringen å gå videre med søknaden.

– Mange ønsket å stramme inn på kostnadene, gjøre noe med skattekravene til IOC og pampefaktoren som var rundt OL, sa han.

Eli Grimsby var direktør for OL-etaten i Oslo kommune. Hun var svært uforberedt på Høyres nei. Grimsby husker at hun satt i et NRK-studio for å diskutere nettopp OL da nyheten kom ut.

– Staben vår hadde bestilt bord for å feire med pizza og et par enheter. Vi beholdt bordet. Behovet for å møtes og trøste hverandre var stort, sier Grimsby.

– Slik situasjonen er nå: Skal Oslo bare være glad for at det ikke ble noe av?

– Først og fremst føler jeg med alle dem som har arbeidet hardt i mange år med planlegging og tilrettelegging av Beijing-OL. Jeg håper det blir så bra som mulig med de rammene som er nå, sier hun.

Det er ikke mye plass å operere i. «Beijing-OL må være tidenes tristeste olympiske leker. At ikke store vintersportsnasjoner har bedt om å utsette lekene, slik man til slutt gjorde med sommer-OL i Tokyo er en gåte», skriver sportsbloggeren Andreas Selliaas på nettstedet idrettspolitikk.no.

En arbeider i fullt verneutstyr inne i pressesenteret i Beijing.
Tester blir en like naturlig del av hverdagen som idrettsjubel og sorg under OL.
Den olympiske ild på den kinesiske mur.
Les også

Aftenposten-kommentator Daniel Røed Johansen om Beijing-OL: «Utøverne strupes»

Det blir ikke solgt vanlige billetter til konkurransene. Smitteregimet og isolasjonsreglene kan skremme selv den mest eventyrlystne. Alle som skal ha noe med OL å gjøre – utøvere, ledere, journalister og arbeidere – må leve i såkalte «bobler» mens lekene pågår.

Hva nå, Norge?

Så lenge det finnes et snøfnugg eller et skispor igjen i Norge, vil det alltid være noen som leker med nye OL-planer. Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, leder et OL-utvalg satt ned av Norges Idrettsforbund i november i fjor. Resultatet av gruppens sonderingsarbeid skal legges frem i mai i år.

Til slutt fant bytåken også veien opp til Holmenkollen søndag. Her fra hoppbakken, et av Norges mest kjente landemerker.

– Oppdraget er å følge opp idrettstingets vedtak om å sondere grunnlaget for en eventuell ny OL/Paralympics-prosess. Frem mot vårens ledermøte i Tromsø i mai, skal utvalget hente inn ulike synspunkter fra idrettsbevegelsen, sier Gerhardsen, som tidligere har gitt uttrykk for at hun støtter tanken om et nytt OL til Norge.

Hun understreker at premissene fra IOC er endrede: Arrangementene skal ha en tydelig og bærekraftig gjenbruksprofil. De geografiske begrensningene er ikke lenger så strenge. I tillegg er prosessen i selve søkeprosessen nå dialog fremfor høye kostnader, forteller Mina Gerhardsen.

Les mer om

  1. OL 2022
  2. IOC
  3. Kina
  4. Vinter-OL