Oslo før: Slik skulle Kristiania få «Lys og luft»
Solhyller på Tøyen og plankehytter på Lindøya. Byutvikling i Kristianias østlige bydeler handlet om å gi arbeidsklassen lys.
1900-tallets svar på 1800-tallets mørke trangboddhet var store bakgårder, øyhytter, turveier, kolonihager og solhyller.
1800-tallets leiligheter var små og bakgårdene var trange og mørke.
Men etter at Kristiania i 1899 opplevde et stort krakk, fant de private utbyggerne det tryggest å bygge vest i byen, der det trengtes minst.
Derved oppsto ny boligmangel øst i byen i 1900-tallets første tiår, og kommunen så seg nødt til opprette et boligbyggeselskap og for første gang bygge boligene selv.
Og nå var «Lys og Luft» det nye mantra.
Les også: Vet du hvor langt en «fjerding» er?
Skulle puste inn frisk og ufordervet luft
Begrepet kom fra hvordan man hadde funnet ut at tuberkulose-smittede kunne bli friskere ved hver dag å ligge lenge ute i sollys og puste inn frisk og ufordervet luft på sanatorier.
I etterkant oppsummerte Byarkivet denne kuren slik:
«Sanatorienes kurerende svar på den skremmende sykdomsfaren ble en sannhet som gikk rett inn i byens kommende utbygging; bort med de trange, usunne og mørke bakgårdene; nå skulle også byens syke sider kureres med «Lys og Luft».
Gravde ut solhyller på Tøyen
De mange som fortsatt bodde trangt og mørkt i de mange leiegårdene fikk også sin bit av de nye idealene. For dem ble det blant annet laget et omfattende turveisystem fra sentrum og ut i Aker.
For ikke å snakke om at det nå ble laget til kolonihager der et sommerhalvår i en liten sommerhytte bød på lys og luft i rikt monn.
Og hadde du ikke råd til en kolonihagehytte, kunne du i alle fall dra til Ola Narr på Tøyen der det nå ble gravd ut solhyller slik at Tøyens arbeidere kunne ligge og nyte den friske lufta i det varme sollyset.
Les også: På Grei Kafé fant Henrik Wergeland kjærligheten. Les om stedets historie.
Plankehytter og telt
Det tydeligste tegnet på viljen til et bedre liv for arbeidere, kom imidlertid ute på på den fornemme Lindøya.
Der hadde arbeiderfamilier begynte å slå seg ned i plankehytter og telt siden 1905.
På 1800-tallet hadde de garantert blitt fantejaget, men nå var verdien av lys og luft viktigere, samtidig som ferie- og fritidsordninger også hadde nådd arbeiderstanden.
Så utrolig nok fikk de bli værende i sine små selvbygde hytter, som egentlig var blåkopier av kolonihagehyttene.
Leif Gjerland er historieformidler og byvandrer og skriver for Aftenposten om Oslos forhistorie. leif.gjerland@gmail.com
- Les flere av Gjerlands artikler her:
