Ikke rør trikken min!

Nåde den som forsøker seg på å nedlegge Briskebytrikken! Omtrent hvert tiende år det en eller annen som lufter seg og sier at nå må vi legge ned Briskebytrikken.

Osloby har i samarbeid med Oslo Museum fått tilgang til flere unike historiske fotografier som viser livet i det gamle Oslo. Vi vil presentere dem gjennom flere kommende bildeserier.

Se bildene i bildekarusellen over.

Har du noen historiske Oslo-bilder du vil dele? Har du forslag til gallerier vi kan lage? Send oss en e-post!

Helt siden 1894 har det gått trikk til Briskeby. Nå vil noen nok en gang legge den ned og erstatte den med buss. Ruter er syndebukkene. Trikk lønner seg ikke, heter det nok en gang. Buss lønner seg visst. Men lønner kollektivtrafikk seg? Lønner det seg å ha deg og meg i verden, lønner vi oss? En med tittelen utviklingsdirektør i ruter sier denne gang at Ruter mangler trikker. Da får jo selskapet skaffe nye tidsmessige trikker! Ingen må stole på disse folkene. De kan være i stand til å nedlegge permanent på kort varsel.

For noen år siden la Oslo Sporveier nye trikkeskinner fra Uranienborg skole til Bogstadveien. Arbeidet tok lang tid og kostet nærmere 100 millioner kroner. Kort tid efter at trikken igjen var på skinner, foreslo formannen i sporveisstyret, hvis navn jeg av dannelsesgrunner ikke skal nevne, å nedlegge Briskebytrikken! Stikk den! Først millioner av våre penger til nye skinner, så forslag om stopp for alltid. Galskap kalles sånt. Men den gikk ikke. Nå prøver de seg igjen, trikkehaterne. De var aktive på 60-tallet også. Kommunen klarte det – å nedlegge en rekke ruter. Og så brant de sporvogner. Refrenget er ennå blant slikt folk: Vekk med trikk i Oslo. De burde vært sperret inne. Da den grønne Venstrepolitiker Ole Elvestuen var miljøvennlig, sa han at Briskebytrikken ikke skulle legges ned.Trikken er vår venn, den har gått trofast i krig og fred. Ved Briskeby holdeplass bodde professor Francis Bull, han som nådde alle gjennom fjernsynsforedragene sine om norsk litteratur. Iblant satt han på trikken. Alle hørte ham, for han var tunghørt og trodde at alle andre også var det. Han snakket om noe uspiselig han hadde fått på Grini: Det var det mest tarveligste måltid jeg nogensinde har spist. På de gamle trikkene hadde trikkeføreren bare et sykkelsete å lene seg på. Han var ofte en vennlig mann mot barn som elsket å stå ved siden av ham. En trikketur var eventyrlig. Jan Erik Vold dikter om den gode trikken som soldat for trikken beste: Trikken er et øye som går på skinner, skriver han som skapte Briskeby Blues sammen med Jan Garbarek.

Rør ikke trikken min! Da går jeg gjerne i tog. Om jeg så skal gå alene.

Se flere historiske bilder: