Oslo

Homokampen er ikke bare LHBT-eres kamp. Den er alles. | Intervju med Fri-leder Ingvild Endestad

Leder av FRI tror Oslo Pride 2016 blir rekordstor.

Den største grunnen til utfordringene for minoritetene, er holdningene til majoriteten, mener Ingvild Endestad.
  • Ingeborg Senneset
    Ingeborg Senneset
    Journalist
Den største grunnen til utfordringene for minoritetene, er holdningene til majoriteten, mener Ingvild Endestad.

Kaffepraten er et kort spørsmål og svar-intervju i Osloby, denne gangen med Ingvild Endestad, som rakk å være leder av FRI, tidligere Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, i noen knappe måneder før det smalt i Orlando.

– Det har gått veldig i berg- og dalbane siden 5000 gikk i paraden under regnbuedagene i Bergen, til å våkne opp til nyheten om massedrapet i Orlando. Det var et sjokk.

Markeringen foran den amerikanske ambassaden i går gjorde at ting falt mer på plass. 300 mennesker møttes, gråt, lo, og kjente på hvor sterke bånd det er i bevegelsen, i LHBT-familien.

– Også Hans Heen Sikkeland refererte i Dagsrevyen til LHBT-bevegelsen som en familie?

– Vi sier ofte det, og spesielt nå. LHBT-ere er gjerne minoriterer i sin egen familie også, ikke bare i samfunnet. Når en alvorlig hendelse inntreffer er det i utgangspunktet for mange naturlig å søke til familien sin. For mange av oss ble det naturlig å søke til miljøet.

Følelsen av å være en direkte målskive for hat er en følelse man kanskje trenger å dele med noen som faktisk kan forstå.

– Frank Rossavik skrev i en kommentar at den homofile mannen er et felles fiendebilde for både fascister og islamister. At han vekker vemmelse og bryter kjønnsrollemønsteret.

– Nettopp. Hatet forener. Det har man sett nå også, hvordan noen fra kristenkonservativt hold har applaudert massakren. Noen mer ekstremt enn andre.

– Hva med de mindre ekstreme?

– Man skal ikke gå veldig langt for å finne de mindre ekstreme, men som har anti-LHBT-holdninger. De siste dagene har jeg sittet i mange samtaler med folk som fra før av har kjent på et utenforskap, som nå er blitt forsterket.

Det å sitte alene i Kautokeino, for eksempel, når kirka di nettopp har sagt nei til at du skal få gifte deg, og kirkelige ledere mener du trenger helbredelse, og så og si ingen i lokalsamfunnet stiller opp for deg, det er hardt.

Altapostens lederartikkel er av de jeg har sett som tydeligst har gått ut mot Kautokeino menighets avgjørelse.

– Vel, Alta er langt unna Kautokeino. Skeive samer er ganske alene med hatet. Og så kom massakren i tillegg.

Det er også mange godt voksne homofile i bevegelsen. Du skal ikke mange år tilbake før homofile i Norge ble spyttet på og stuet vekk, og hadde skjulte klubber, bare på grunn av de de var.

Mange av disse eldre homofile hadde planlagt å gå i paraden i Oslo. For dem blir dette veldig nært og ekstra sterkt.

– Er det mange som er redde nå, før Pride?

– Jeg tror nok en del er redde, og det har jeg forståelse for. Det må de ha lov til å være. Men det er nok ikke noen grunn til å være det. Politiet sier at det ikke er noen forhøyet sikkerhetsrisiko, men har satt inn ekstra styrker for å øke sikkerhetsfølelsen. Det setter jeg pris på.

– Pride har alltid vært både en feiring og en kampmarkering. Hva er kampene fremover?

– Homofili er fortsatt forbudt i 75 land. Noen av landene, som Kenya, Sri Lanka og India, viser relativt lovende fremskritt. De kan faktisk komme til å avskaffe sodomi-lovene. (Som forøvrig opprinnelig kom fra Vesten.)

Selv om folk tror at USA er fryktelig liberalt og trygt for homofile, er det elendig sivilrettslig vern mange steder. Man må unngå å gå i fella og tenke at ekteskapsloven var nok. Det er ett år siden loven ble innført, og siden da har det aldri vært så mange forslag på bordet for å begrense LHBT-personers rettigheter.

– En slags motreaksjon?

– Det er ganske vanlig. Vil man frem, kommer det tilbakeslag. Det er det samme med kirken i Norge. Nå som homofile har fått flere rettigheter skal mange reservere seg, skrive under på opprop, og så videre, for å unngå at rettighetene blir oppfylt.

– Hvor kommer all denne motstanden fra?

– En del skylder på minoriteter for alt som er dårlig i samfunnet. I Russland, for eksempel, mener mange at homofile er årsaken til at samfunnet forderves. LHBT-ere er en enkel gruppe å skylde på.

Man kan stadig bli overrasket over alt homofile kan klandres for, og over alle de underlige alliansene som oppstår. Sist var et utspill om idrett. Translovgivningen skulle angivelig kunne ødelegge all sport. For tenk om Petter Northug plutselig sa han var kvinne!

– Hvordan kan vi få til en samtale hvor vi både debatterer de ekstreme og voldelige som er villige til å kaste homofile utfor tak, og holdninger hos de som vil «bare» begrense LHBT-eres liv?

– Det er klart man skal skille mellom vold, hat og holdninger. Men alt har med fordommer å gjøre. Og alle kan gå i seg selv og tenke på hvilken side man bidrar til. Gjør jeg at det blir mindre aksept? Mindre mangfold? Mindre frihet? Om man kan svare ja på et av de spørsmålene, bør man vurdere om man kan velge en annen retning.

Mediene kan bidra ved å utfordre politikere og religiøse ledere, og de kan vise mer mangfold.

– Illustrasjonsfotoene våre hadde ikke hatt vondt av å være mer fargerike.

– Nettopp. Scanpix har en vei å gå med å vise større mangfold. Når det er sagt, er norske medier i global forstand veldig bra. I for eksempel England har de forsøkt å dysse homoperspektivet i massakren ned.

– Journalist og forfatter Owen Jones skrev i The Guardian at massakren i Orlando var det største massedrapet på homofile siden holocaust.

– Jones var i debatt om dette på Sky News, hvor hans perspektiver stadig ble ignorert. Han ble til slutt så frustrert at han forlot studio.

– En annen video publisert i etterkant av massakren, er P3morgens Silje Nordnes som forteller at hun for første gang på lenge tenkte at det var best at hun ikke var som hun er.

Klippet har rørt veldig mange. Hun avslutter likevel med å si at hun gleder seg til Pride. Er det talende for stemningen nå?

– Ja, det kan det være. Hun viser den dobbeltheten mange står i. Jeg må være ærlig å si at jeg selv kjente på hatet og utenforskapet selv da nyheten kom. Samtidig kjente jeg på fellesskapet. Det at vi er så mangfoldige, at vi er så rare, det er det som er så fint. Så jeg har aldri følt meg så skremt, men heller aldri så stolt.

Pride kan paradoksalt nok i år bli større enn noen gang. Mange fikk nok en oppvåkning av dette, heller enn å bli skremt bort.

– Hvordan kan ikke-LHBT-ere bidra?

– De kan begynne med å tenke at homokampen ikke er deres kamp. Den er alles. Den største grunnen til utfordringene for minoritetene, er holdningene til majoriteten.

Man skal skille mellom vold, hat og holdninger. Men alt har med fordommer å gjøre. Og alle kan gå i seg selv og tenke på hvilken side man bidrar til. Gjør jeg at det blir mindre aksept? Mindre mangfold? Mindre frihet? Om man kan svare ja på et av de spørsmålene, bør man vurdere om man kan velge en annen retning, sier Ingvild Endestad.

Les mer om Orlando-hendelsene:

Les mer om

  1. Pride
  2. LHBT
  3. Orlando-terroren
  4. Kautokeino
  5. Politiet