Oslo

Highasakite får Øyas første sekser: Lys i mørket

Highasakite fyller Tøyenparken med tunge rytmer og neonlys. Det imponerer stort.

  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

6 av 6

Highasakite

Amfiet

Terningkast: 6

Publikum: 12 000

Highasakite nærmer seg kanskje punktet hvor de ikke trenger noen introduksjon. Noe som i seg selv er en introduksjon.

Med kun tre skiver under beltet, som har kommet annenhvert år, har de fremdeles mange karakteristiske sanger som har brent seg fast i den kollektive bevisstheten etter mye eksponering i ymse medier.

De har en variert, men noenlunde uniform stil, som favner vidt blant moderne musikklytter. Og så videre. I kveld skal de avslutte dagens festivalmoro.

  • Matanmeldelse: Kun én Øya-servering får toppkarakter

Vokalist Ingrid Helene Håvik hadde en forrykende opptreden i Tøyenparken, skriver vår anmelder. Foto: Anette Karlsen

Minner om en slags rave

Regnet har tatt en pause, og Øyas hovedscene har sakte blitt fylt opp. Mørket er i ferd med å senke seg. Stemningen er perfekt for Highasakites musikk, med andre ord.

Og så begynner det.

En basstung intro løsner på publikumets trommehinner, før bandet inntar scenen. Så griper vokalist Ingrid Helene Håvik mikrofonen, og setter igang «My Name is Liar». En god åpningslåt. Lydbildet og lysshowet får det hele til å minne om en slags rave.

Bandet følger raskt opp med «My Mind is a Bad Neighbourhood», en sang fylt med snedige synthdetaljer og forvrengte vokaleffekter. Dernest får vi melankolske «Hiroshima», en forsiktig låt drevet av flugabone (jeg googlet) og avmålt vokal.

Og allerede er tilskuerne i bandets hule hånd.

Highasakite hadde publikum i sin hule hånd gjennom hele fredagens konsert. Foto: Anette Karlsen

Nyskapende, men folkelig

Bandet er velsignet med god lyd som lar mye av detaljarbeidet komme frem. De har blitt en ledende kraft i det mer eksperimentelle sjiktet av norske popmusikere.

Passe nyskapende, men samtidig alment. Kaldt og profesjonelt, men med et bankende hjerte begravet bak de mørke synthene og de minimalistiske rytmene.

Highasakite følger en tradisjon innen post-punk og new wave, blandet med mer moderne electronica, men har funnet sin egen stemme. Karakteristisk, men velkjent.

Highasakite er passe nyskapende, men samtidig alment, skriver vår anmelder. Foto: Anette Karlsen

Anmelder kunne ikke unngå å danse

Det er vanskelig å velge høydepunkter, da bandet gjør et usedvanlig sterkt set. Likevel. Hiten «Someone Who Get It» stikker seg ut, og blir møtt av applaus fra første note. Energisk dub med et refreng som tydelig har festet seg på hjernen til mange.

Den avsluttes passende nok med at tre små raketter skytes opp fra scenen. Vi får også en mektig fremføring av «Samurai Swords», ledet an av en svært så entusiastisk Håvik.

Jeg pleier vanligvis å unngå dansing mens jeg står og noterer, men denne gangen ble det for vanskelig.

Highasakite utforsker dunkle lydlandskap med en intensitet som er til å ta og føle på. Det betyr på ingen måte at dette er en dyster seanse. Dette er musikk som fenger, skrevet med en fantastisk popteft.

Bandet har tilskuerne med på laget, og når de avslutter med «Since Last Wednesday» er stemningen elektrisk.

Dette er noe av det beste norsk musikk har å by på.

Les også

  1. Anmeldelse: Farao

  2. Øyafestivalen: Eagles of Death Metal

  3. Band of Gold: Et regn av gull

  4. Jamie xx: Briljant gjenbruk

Les mer om

  1. Øyafestivalen
  2. Anmeldelse