Bunaden startet som en motkulturell bevegelse
Bunader har lange tradisjoner i Norge, men ikke så lange som du kanskje tror.
- mai nærmer seg, og for mange betyr det at bunaden skal frem fra skapet. Tall fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt viser at 66,3 prosent av norske kvinner hadde bunad i 2013, og 18 prosent av menn.
— Det virker som om flere og flere folk skaffer seg bunader, forteller Kari-Anne Pedersen. Hun er konservator og har det kulturhistoriske ansvaret for drakt og tekstil på Norsk Folkemuseum.
Til sammenligning har 6 prosent av svenske kvinner bunad. I Danmark er det kun en liten promille. At nordmenns bunadbruk skiller seg så ut fra våre naboland kan skyldes unionen med Sverige og ønsket om å dyrke det norske.
Slik feirer du nasjonaldagen til fjells:
Dyrket det norske
Mot slutten av 1800-tallet var vestlandsfjordene populære turistmål, og Hardanger-drakten ble populær. Den ble tatt i bruk av folk over hele landet, og derfor kalt nasjonaldrakten. Det var likevel ikke før kampen om unionsoppløsningen tilspisset seg at bunad ble et begrep.
— Det var en kulturkamp om Norges selvstendighet på slutten av 1800-tallet. Hulda Garborg var opptatt av det rene og norske målet, og sto i spissen for en språkkamp og motkulturell bevegelse, opplyser Pedersen.
Bilder fra historiske Oslo:
En parsell i paradiset
Trengte klær til folkedans
Garborg hadde sett at på Færøyene drev de med folkedans og sang, og som en del av kampen startet hun folkedansgrupper i Norge.
— Dette ble veldig populært i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. De trengte også klær som passet til dette, og tok derfor utgangspunktet i en Halling-stakk og moderniserte den slik at den passet til tiden, forklarer Pedersen. Å bruke bunad var å vise et politisk standpunkt. I begynnelsen var det de noen kvinner fra borgerskapet som drev med folkedans og brukte bunad, men etter hvert som bygdeungdom kom til byen ønsket de å bruke bunader fra sine hjemsteder. Heimen Husflid ble grunnlagt i 1912, og her ble noen av de første bunadene designet, blant annet Valdres-bunaden.
— Mange av bunadene er derfor fra 1900-tallet, men de har jo eksistert i 100 år, så det har jo blitt en tradisjon, forteller Pedersen.
Etter frigjøringen i 1945 ble bunadene nok en gang brukt som et nasjonalt symbol. Siden har bruken eskalert. Ifølge Camilla Rossing, leder ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt, var det også en sterk økning rundt 1994 da det var OL på Lillehammer. Man kan også se tydelig sammenheng med populariteten når bunad passer inn i motebildet, og 90-tallsmoten hadde et tydelig etnisk preg, forteller hun.
Bilder fra historiske Oslo:
Broene som forsvant
Finnes 500 bunader
I Norsk bunadsleksikon er det presentert mellom 450 og 500 bunader, inkludert fantasidrakter.
— Ser vi veldig langt tilbake på hvordan folk gikk kledd på bygda vet vi at i middelalderen var det ikke store regionale forskjeller. Dette kom tydeligere frem på slutten av 1800-tallet. Setesdal, Hallingdal og Telemark er blant stedene som skiller seg ut med veldig stedstypiske drakter, forteller Pedersen.
Andre bunader ligger veldig nær europeisk mote med snitt fra rokokko-drakter, selv om draktene ble sydd i ull i stede for silke. Ulike farger på silketørklær og silkebånd kom gjerne fra skreppehandlere: Mannfolk som gikk oppover dalene med store sekker på ryggen fulle av varer.Etter moderniseringen av draktene tidlig på 1900-tallet har det blitt en økende trend å rekonstruere gamle drakter. Samtidig utvikler bunadene seg videre.
— Det som heter bunadsko i dag har jo aldri eksistert. De ble funnet opp i teatrene i London på 1880-tallet for å ligne på 1700-tallsko, sier Pedersen.
Bunadskniv til damer og øredobber er også nye aksessorier.Andre nye oppfinnelser er blant annet bunadsparaplyer og slips.
Pedersen understreker at bunad ikke er et beskyttet begrep.
