Forvandlingen av en brannruin
Natt til nyttårsaften for to år siden brant ett av de eldste hus på Grünerløkka ned. I ruinene var det spor som gjorde det mulig å gjenskape Nedre Foss gård.
Det tok fyr i den nyrestaurerte restauranten i den fredede bygningen. Brannruinene sto i et halvt år med slukkevann, det begynte å gro på dem. «Det er bare å rive restene og rydde tomten», ble det sagt.
Det fantes imidlertid mye å bygge videre på i brannruinene. Huset kunne rekonstrueres etter dem og kvalifiserte gjetninger. Samt gamle malerier og fotografier, som viser at huset har vært ombygget mange ganger. Underlaget var ellers sparsommelig.
Dyr og rask gjenoppbygging
Christian Ringnes og hans selskap Eiendomsspar AS eier gården, som restauranten leier lokaler i. Det har kostet ca. 100 millioner kroner å bygge opp igjen huset, og det er mye i en slik sammenheng. Selve byggeprosessen tok ett år, og det er rekordfort.
Premisset var at det skulle gjenoppbygges som det var før brannen, men det er gjort mange forbedringer for å oppfylle myndighetenes krav til blant annet universell utforming og tekniske forskrifter.
Et tett samarbeidsprosjekt
– Det har vært et komplisert prosjekt. Uten et nært samarbeid med Byantikvaren og Plan- og bygningsetaten (PBE) samt dyktige håndverkere hadde dette vært en tyngre prosess, sier ansvarlig arkitekt Frank Trømborg Bjørnsen i HK-ARK AS, som her samarbeider med Oslo Entreprenør AS.
Han brakte inn bygningsantikvar Jens Treider. De kjente hverandre fra et niårig samarbeid med å restaurere Universitetet på Karl Johan.
– Restene kunne fort blitt banket ned. Nye materialer ville gitt huset et helt annet uttrykk. Det er en stor gevinst for byen at et ærverdig stykke Oslo-historie er reddet for fremtiden. Et viktig bybilde får lov til å overleve i omgivelser som tettes til. Det er en dedikert byggherre som ønsker å gi bygget tilbake til byen. Nå kan det stå nesten vedlikeholdsfritt i 150 år, sier Bjørnsen.
– En lydhør byggherre
– Eieren har vært lydhør for våre råd og svært interessert i å bygge huset opp igjen som det var. Det kunne vært tapt, som så mye i hovedstaden. Dette er et forbilledlig eksempel for eiere av andre gamle hus som blir ødelagt, sier de to arkitektene.
Det er stor forskjell på å bygge videre på originale elementer og å bygge en ny kopi med bare nye materialer.
– Vi kunne bruke steinen som sto igjen. Dermed har vi fått naturlige skjevheter i langveggen mot vest. Det ser man også innenfra, hvordan veggen heller i forhold til vinduene. Vi har latt deler av muren komme til syne på utsiden, ellers er fasaden pusset. Dette er sånt som gir autentisitet, sier Treider.
De snakker med huset
– Det er fint å være to til å oppdage, undres over og samtale om bygningsdeler og -konstruksjon. Det er en rar prosess, for da begynner huset å snakke med oss. Det er et vell av spørsmål å ta stilling til, og det finnes sjelden et fasitsvar, sier arkitektene.
De fant rester av en fullstendig nedbrent tømmerkasse i kjøkkenet, flere tømmerkasser og trekonstruksjoner som har vært pusset. Alt tyder på at huset, som i dag fremstår som en enhet, sannsynligvis har bestått av flere deler med påbygg.
Oppussing til 100 millioner kroner på Nedre Foss gård
Hulrommene er borte
Det var mye hulrom mellom bjelkelag i gulv og tak, det var kanaler og sjakter, noe som gjorde slukningsarbeidet vanskelig. Mange gulv var lagt over hverandre. Nå er hulrommene borte. Det er betongdekker i gulvene og en monolittisk bjelkekonstruksjon i taket.
– Hele sørfløyen var relativt intakt, om enn med store skader. Vi fikk tatt vare på hovedelementer. Det som var igjen av tak og bjelkelag, ble målt opp, så vi fikk riktige høyder og vinkler, sier Bjørnsen.
Skjulte skatter
– Hushjørnet mot sørvest er et viktig eksempel på at vi fikk bevart autentisiteten og ikke bare bygget en ny kopi, som ville virket som en kulisse. Hjørnet heller kraftig innover, slik ruinen fortalte oss. Murerne fulgte øyet da de bygget videre på den. Da får vi naturlige skjevheter. Deler av vegger og tak er her bevart under kledningen, forteller Bjørnsen.
– Det er skatter som tømmer fra 1808 og mange tapetlag. Da muren var klar, så vi hvordan de hadde gjenbrukt papir. Brev og protokoller med gotisk håndskrift var klistret mellom mur og vinduenes listverk for å hindre trekk. Her kan antikvarer hente informasjon senere. Om 150 år er det kanskje nåværende interiører de vil dokumentere, sier Treider.
Skiftende fargetradisjon
Fargeprøver viser at fasaden har vært lys, hvit, oker og sandstensfarget rødrosa. – Den rosa fargen var regnet som maskulin en viss tid. Det er morsomt med farger, for hver periode har sine motefarger og de sier mye om folks smak gjennom tidene. Fargetradisjonen i Norge er at den skifter, sier Jens Treider.
Nedre Foss gård er i prinsippet fredet slik den nå står. Hvis et bevaringsverdig bygg får tilbake en sporbar farge, er det ikke søknadspliktig. – Nå ble fasaden benhvit. Den kunne like gjerne blitt oker eller rødrosa, sier arkitektene.
