Nobelinstituttet er tilbakeført til gammel storhet

Trinn for trinn får huset stilen og glansen tilbake. Lampene er pusset. Snart skinner hele Store sal som den skal. Se bilder fra oppussingen.

Når Nobelkomiteen i oktober annonserer hvem som vinner årets fredspris, skjer det fra en talerstol som var gitt vekk og glemt, men som er kommet til rette fordi eieren i Nord-Norge tok kontakt etter noen år.

Den ble kjøpt tilbake for 100.000 kroner, og kommer ikke inn til Store sal før malerpenslene er pakket vekk.

Carl Berners verk

Restaureringsarbeidet tok lengre tid enn ventet, for hva fant håndverkerne under den hvite lateksmalingen som var påført overalt? Jo, delvis vannskadet stukkmarmor, teglstein og gyllen stukkdekor. Slikt tar tid å bringe frem i dagen og pusse opp. Fra 1905 til 1946 ble selve fredsprisutdelingen holdt i denne sal.

Eiendommen har i dag adressen Henrik Ibsens gate 51 i Oslo. Hovedhuset ble bygget som privatbolig på Drammensveien 19 i 1867. Thøger Binneballe var arkitekt og murmester. Nobelstiftelsen kjøpte eiendommen i 1903, og engasjerte de velansette arkitektene Carl og Jørgen Berner. Huset ble bygget om, og Carl Berner tegnet mye av innredningen i datidens nye stil – art nouveau. Eller jugendstil, som den også kalles.

Fredet i over tyve år

Siden har bygningen gjennomgått en større utvendig ombygging i 1947 i forbindelse med at Drammensveien ble utvidet og veibanen hevet i terrenget. Det er foretatt flere større innvendige ombygginger. I 1995 ble hage, eksteriør og hovedbygningens interiør fredet.

– I fredningsvedtaket lå en oppfordring om å tilbakeføre til opprinnelig arkitektonisk uttrykk, detaljering og materialbruk ved større oppussingstiltak. I 2014 og 2015 ble administrasjonskontoret og bibliotekskontoret restaurert i pakt med dette. Nå fremstår også den store festsalen slik den gjorde da Nobelinstituttet flyttet inn i 1905. Til dette prosjektet fikk vi støtte av byantikvaren, som dekker halvparten av kostnadene for det som er av antikvarisk verdi, sier administrasjonsleder Dag Ulrik Kühle-Gotovac.

– Et spesielt og spennende oppdrag

Byggmester Thomas Jacobsen i Oslo Entreprenørbedrift AS har ledet oppdraget med å tilbakeføre rommene trinnvis.

– Dette er et spesielt, spennende og givende arbeid fordi det gjelder et av Oslos flotteste praktbygg fra midten av 1800-tallet. Mye gjenstår å tilbakeføre, men ingenting er prekært, sier prosjektlederen.

– Hva har dere funnet underveis?

– I komitérommene fant vi gamle tapeter og stukkatur bak lag med maling og en senket himling. De opprinnelige fargene kom frem i lyset. I storsalen var altså alt blitt hvitmalt. Nå er himlingen og fredsduer oppgradert og malt i riktig farge, og vi har altså avdekket teglstein på buegangene og marmorering på veggene, forteller han.

– Det er dette som gjør at vi trenger mer tid enn planlagt, sier malermester og dekormaler Axel Dahlgren. Han peker på vannskader rundt et vindu og sprekker i den grønne dekormalingen som nå er kommet frem på veggene. I en periode rundt forrige århundreskifte var det svært populært å imitere marmor på malte vegger. Det er et krevende pirkearbeid å restaurere denne stukkmarmoren.

Fra hvitt til gull og grønt, rødt og rosa

– Jeg har brukt malingsfjerner og slipt ned skadede partier så langt jeg tør, ellers er stukkmarmoren forbausende godt bevart. Den står nesten som den antakelig var, men finglansen mangler. Stukkmarmor var praktisk å bruke, for den er motstandsdyktig mot smuss – og tydeligvis mot ny maling. Den skinner litt ennå. Jeg retusjerer skadene i marmoreringen og legger deretter på en ny boneglans for å gi den dybden tilbake, sier Dahlgren, som er ekspert på gamle maleteknikker.

– Ingen kunne se at de hvitmalte søylene i buegangen var bygget i teglstein. Her har vi meislet for hånd, fjernet maling med et produkt som igjen er fjernet med dampvasker, og så håndpusset dem med messingbørste før vi penslet teglsteinen med vannglass. Det er en klar væske som ser ut som vann, men egentlig er flytende glass, oppsummerer prosjektleder Thomas Jacobsen.

– Vannglass som poleringsmiddel var det dikteren Goethe som fant på. Jo mer man har på, desto blankere blir materialet. Her har vi valgt å ha søylene ganske matte, forteller Axel Dahlgren, som kjenner Goethes fargelære ganske godt.

Farger som gir positiv energi

– Det er morsomt og fint at huset og salen etter hvert får det uttrykket som var her etter Carl Berners innsats, slik vi også kan se det på bilder som henger i gangene, men vi vet jo ikke alltid hva vi finner underveis, sier de involverte.

Grønt har vært en gjennomgangsfarge i komitérommene i etasjen under festsalen.

– Tapetvalg har vært utslagsgivende for fargebruken ellers, og vi fant de riktige fargene. I de tider vi skal tilbake til, var det ofte interessante, bearbeidede farger som gir dybde, og de oppførte seg nærmest som organiske vesener, sier dekormaleren.

Entreprenøren og Nobelinstituttets administrative leder nikker bekreftende når han sier:

– Dette er farger som faktisk bidrar til at rommene er gode å være i. De gir positiv energi.