Oslo før: Strømsveiens dramatiske historie
Sterk gjennomkjøringstrafikk i et lokalmiljø svekker bokvaliteten og gir konflikt. Derfor: Velkommen til byutviklingshistorien langs Strømsveien på Vålerenga, der utbyggingstrang på Sotahjørnet akkurat nå har tatt kvelertak på lokalpatriotismen.
Den gang Strømsveien var middelalderens handelsvei ned til Oslo, ble den kalt «Østre strete» fra Galgeberg.
For da Oslo rundt år 1000 ble til som en viktig havn, var dette veiløpet det suverent mest brukte for varene som skulle lastes om til å bli skipet ut fjorden. Og siden en by blir til der veier møtes, var altså Østre strete som en livgivende hovedpulsåre for det som i middelalderen vokste frem til å bli havnebyen Oslo.
Martrestokker
Den gang som nå var folk flest lovlydige. Men også da fantes det uærlige og voldelige mennesker som truet tryggheten i bysamfunnet. Det var derfor nødvendig å si fra til tilreisende at man ble straffet strengt inne i byen. Derfor ble straffe- og avrettingsstedet plassert ved innfartsveien.
Fra begynnelsen kaltes det «Martrestokker», før galgen ble reist og ga navnet «Galgeberg». Der ble så forbryterne lagt på et stort hjul som sto steilt på en stokk, noe som ga begrepet «hjul og steile».
«Men fikk ikke de mange som kom sjøveien, noen advarsel?» kan man undre seg, det var jo mange som kom med båt. Jo da, det ble også avrettet forbrytere på øyer rett før innseilingen og lagt på hjul og steile, godt synlig for forbipasserende båter.
Og der heter det «Steilene» i dag ...
Oslo før: Dette kunne blitt Oslos stortingsbygg
Sving ved Galgeberg
I 1624 kom kong Christian 4. og forbød folk å bo i Middelalderbyen Oslo da han pekte ut den lille danske provinsbyen Christiania på den andre siden av Bjørvika.
Men Stømsveiens gamle veiløp fortsatte som innfartsvei, det var først ved Galgeberg at den svingte inn mot den nye byen Christiania. Dermed fikk strandlinjen innerst inne i Bjørvika ny betydning, nå skulle all trafikk kjøre over Grønland.
Slik ble Strømsveien opprettholdt som en viktig innfartsvei, nå inn til Christiania. I hundrevis av år fortsatte trafikken i det gamle veiløpet med en veibredde som holdt unna for hester, vogner, kjerrer, sykler og all verdens kjørende.
Og da det utover på 1800-tallet ble anlagt både teglverk og annen industri ved Alna og Hovinbekken, fant mange innflyttere Vålerenga som et godt sted å slå seg ned. Her kunne de bo nær arbeidsplassene samtidig som de kunne bygge seg sine egne hus utenfor Christianias pålagte krav om å måtte bygge i mur.
Slik grodde Vålerenga opp langs Strømsveien som en trehusforstad til Christiania og ble først innlemmet i byen i 1879.
Selvoppfyllende forslumming
Nå ble Vålerengas gamle, selvbygde arbeiderboliger stående og nærmest be om unnskyldning for at de (bokstavelig talt) bare var i veien.
For å løse gjennomkjøringsproblemene vedtok Oslo bystyre i 1967 en bymotorveiplan som blant annet tegnet Strømsveien hele 12 (!) felt bred.
Det førte til økt slitasje, og ingen fornuftig huseier ville nå vedlikeholde et gammelt trehus som likevel snart skulle rives, et hus som uansett fikk stadig sterkere trafikk rett forbi.
Men på 1970-tallet sto ikke folk med luen i hånden og godtok politikergodkjente ekspertkonklusjoner om riving for å gi bredere plass til gjennomkjøring.
Lokale velforeninger startet i stedet en lang kamp mot riving, og på Vålerenga formulerte beboerforeningen et klart krav om å legge Strømsveien i tunnel. Da 1970-tallet brakte en mer menneskelig standard inn i byplanleggingen, ble Vålerengatunnelen åpnet i 1988 samtidig som ideen om en byfornyelse erstattet riveplaner.
Obos på Vålerenga
I lys av Oslos nye byutviklingsidealer på 1970-tallet skulle nå trafikken ut og inn av byen ledes utenom de gamle og trafikkslitte østkantmiljøene. Der skulle nå USBL byfornye Gamlebyen, mens Obos skulle ta seg av Vålerenga.
Obos kom så langt at de i 1989 fikk laget et byfornyelseskontor på Vålerenga og satte opp en plakett ved det første nye bygget øverst i Strømsveien. Men så oppdaget man at tunnelen ikke virket. Biltrafikk renner nemlig som vann, den finner alltid letteste vei. Og det var ikke tunnelen, det var fortsatt Strømsveien.
Utbyggingen stoppet, Obos hevet utbyggingsavtalen, og byggeplanene falt bort. I 1992 lovet den nye byråden for byutvikling, Terje Kalheim fra SV, dyrt og hellig at «Det skal bare ta bestillingstiden for en veibom før vi stenger Strømsveien!».
Men det var ikke veiingeniørmiljøet helt enig, og først i 1997 var bommen der.
Idyllen tilbake
Resten av historien kan vi oppleve ved å rusle langs nybygd harmoni i den nå trafikksanerte Strømsveien, Vålerengas lokalvei fra Etterstad og ned.
Konfliktfritt? Njaaa, turen starter jo på Sotahjørnet der Obos ønsker å reise et nybyg, ikke ved å rive, men flytte den gamle kiosken. Dermed står vi nå midt i begynnelsen på et nytt kapittel i fortellingen om Vålerengas sjel.
