Oslo

Øyafestivalens andre sekser: New Order

New Order skapte euforisk synthpopfest i teltet.

Det tar tid å varme opp Øyapublikummet, men etterhvert klarer New Order å gjøre dem ekstatiske, skriver vår anmelder.
  • Katrine Sviland

Vår vurdering:

6 av 6

_New Order på Øyafestivalen

Sirkus

Publikum: ca. 4500

Karakter: 6

Elektroveteranene fra Manchester gir et deilig frampek for kvelden allerede i første låt ut. Etter at Bernard Sumner kommer ut – veivende til publikum i teltet, kimmer snart buldrende basslinjer som føles ut som kommer fra 80-tallets kalde mørke; svakt forvrengte toner gir en forbigående følelse av Joy Divisions nærvær på scenen.

Når vi får flimrende bilder fra en nazisitisk propagandafilm såvel som dramatiske scener fra fortidens Vest-Berlin, bygges intensiteten opp tilsvarende. Så glir den dramatiske introen til nye «Singularity» over i ren dance-eufori. Og vi er akkurat der vi vil være.

Vokalist Bernard Sumner leverte varene på Øyafestivalen.

Det er en Bernard Sumner i revitalisert utgave – i det minste fremdeles autoritær frontfigur – som fra scenen viser hvorfor alskens elektroniske indieband bør bøye seg i støvet for forgjengerne. Hvordan hadde egentlig dagens synthpop vært uten New Order? Eller eurodisco?

Det spiller egentlig ingen rolle. New Order representerer ikke engang nostalgien i dag. I dag – som for over 30 år siden – høres de ut som fundamentet ny musikk kan bygge på. Jeg er egentlig rimelig sikker på at de to småfulle jentene ved siden av meg er overbevist om at de har med det nyeste bandet på den nye discorock-scenen å gjøre.

Det fortsetter i alle fall melodramatisk og skimrende med «Crystal», og Sumner drar på med gitar idet Sirkus bader i neonlys.

Les også

  1. Gjørmebad i Tøyenparken: – Det kan bli noen morsomme episoder utover kvelden

  2. Matanmeldelse: Kun én Øya-servering får toppkarakter

Det føles som et triumferende comeback for 80-tallets dominerende synthpopmestere når nye låter får overveldende respons fra nye fans. Det virker sprøtt at låtene her har et spenn på flere tiår. Det er som en massiv lydvegg der tung postpunk til stadighet støter hardt mot kompromissløs synthmagi.

De fem middelaldrende britene står der som et New Order som har oppstått på nytt. Det er Tom Chapman som spiller Peter Hooks signaturbasslinjer – men det funker. Det holder i massevis. Sumner er en stoisk figur på scenen, og det til tider syrete visuelle flimrer i bakgrunnen, og gjør at bandet i grunn kan forholde seg anonyme uten at det gjør noe.

Det tar tid å varme opp Øyapublikummet, men etterhvert klarer New Order å gjøre dem ekstatiske.

Da hiten «Bizarre love triangle» fyller teltet må jeg innrømme at jeg ble rørt. Innen en avsluttende hitparade som inkluderte blant annet «Blue monday» og «True faith» er stemningen i taket – full hopping og roping.

Det største øyeblikket kommer til slutt, der Joy Divisions gir en passende sentimental, men subtil hyllest til avdøde frontfigur for Joy Division, Ian Curtis. Et bilde av ham dekker skjermen bak til tonene av «Love will tear us apart». Og euforien er total.

Les også

Slik unngår du å dumme deg ut på Øya-moten

Les flere anmeldelser her:

Kompromissløs triumf for PJ Harvey

Nesten klinisk perfeksjon fra Massive Attack

Skjør aften med Aurora

Band of Gold: Et regn av gull

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Øyafestivalen
  2. Musikkanmeldelse
  3. Musikk