I 1901 holdt det med ni hester for å få ryddet snøen i Øvre Slottsgate, der trappen ytterst til venstre fortsatt står.
Oslo

Oslo før: Da snøplogen hadde fire ben

Ingenting er så uforutsigbart som hvilken snømengde som kommer i løpet av en vinter, og hvor mye som blir liggende vinteren over. Slik det har vært her i byen til alle tider og på alle måter.

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

For eksempel hadde Oslo i det snøfattige året 1932 under 50 cm snø på det meste, mens snødybden den 8. april i 1952 var på over 3 meter.

Når så statistikken i tillegg forteller at snøsesongene er blitt stadig kortere de siste 100 årene, er det lett å skjønne at gaterydding år om annet kunne kreve det man hadde av ryddemuligheter.

Vognmennene anno 1907 brukte rett og slett snøen til å bygge varmestue i Pipervika i stedet for bare å dumpe den utfor bryggekanten.

Hester ryddet gatene

Før bilene fylte gatene, brukte byen selvsagt mengder av ekte hestekrefter. Bare i 1865 ble det registrert godt over 1000 hester i Christiania.

Selv om datidens by ikke var så imponerende stor sett med våre øyne, var Christiania i siste halvdel av 1800-tallet Europas hurtigst voksende hovedstad. Og med en bygrense som gikk omtrent der Ring 2 går i dag, måtte byen utnytte sine utbyggingsområder maksimalt og hele tiden ligge i forkant av utviklingsbehovet ved å planlegge et større gatenett.

Snøen dumpes i fjorden, Akershusstranda 1907.

Det stadig voksende gatenettet med nyanlagte gater måtte ryddes for snø. Og selvsagt var det hestene som bokstavelig talt måtte trå til og dra store og tunge ploger når snøen gjorde gatene ufremkommelige. Det mest effektive var selvsagt ploger i full gatebredde, forspent med flere hester.

Da den elektriske sporvognen kom rundt 1900, gikk det ikke lang tid før den ble brukt for å holde sine egne skinner mest mulig fri for snø.

Trikken ryddet egne linjer

I 1875 anla Christiania de første jernbanesporene for sporvogner forspent med en eller to hester. Men først da elektrisiteten kom rundt århundreskiftet, ble det bygget ut flere og lengre linjer. De elektriske sporvognene fikk tilnavnet «elektrikken», som senere ble høvlet ned til dagens betegnelse: Trikken.

Sporvognshestene hadde fått problemer når brå og store snøfall fylte igjen sporene. De nye «elektrikkene» klarte snøryddingen selv. De ble i all enkelhet utstyrt med en plog med egne sporskrapere foran, der det satt en mann og styrte hver av sporskrapene.

Snøplog i Voksenkollveien, 1926.

Dermed fikk man effektivt renset begge sporene for is og snø så de små trikkehjulene kom frem. Hver trikk holdt rett og slett sine egne spor rene. Det gjorde slett ikke noen om sporene føyk igjen før neste trikk kom, for den hadde selvsagt også en tilsvarende velutstyrt plog.

I 1935 måtte radiatoren dekkes til slik at den kunne holde høyest mulig temperatur på kjølevannet mens lastebileier Albert Søgaard fra Vålerenga spadde vekk snøen på Karl Johans gate.

Bilen overtok ryddingen

Da bilene begynte å fylle gatene utover på 1900-tallet, ble snørydding med hest avleggs. Nå overtok mer moderne hestekrefter jobben med å holde byens mange gater åpne og fremkommelige.

Men likevel var ikke alle sorger slukket og alt rasjonalisert. For nå var det ikke lenger nok å brøyte gatene. Også fortauene skulle være mest mulig snøfrie. Så i tillegg til å kjøre rundt og ta snøbrøytingen med biler måtte nå snørydderne også ut og skrape bort snøen på fortauene.

Snørydding i Industrigata, februar 1954.

Deretter måtte de spa den opp på lasteplanet før de kunne kjøre den ned til bryggen og dumpe den ut i fjorden. Den første tiden med snørydding med bil ble derfor likevel ganske så manuell. Snøen måtte jo opp på lasteplanet med rå muskelkraft.

Les også

Les også: Biff, bordeaux og blodpriser: Luksus i luften i 100 år

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Snø
  3. Hest
  4. Trikk
  5. Bil
  6. Oslo
  7. Vinter