Bjørn i siktet er ikke hverdagskost. Men på søndagstur ved Sørlimyra i Østmarka går alt an.

Et øyeblikk tror jeg det er en skapning på fire bein som reiser seg opp på to langt der borte på myra. Så løfter skapningen «forlabbene», og mellom dem er det et kamera.

Så feil kan man ta.

Ja, ikke jeg, da. Men alle de andre som durer av gårde i høy fart på grusveien i markagrensen nær Haraløkka på Bøler. Selv rusler jeg ganske så rolig med våkent Marka-blikk og krysser over grusveien ned mot Sørlimyra, denne sørvestlige delen av Nøklevann som har antatt helt nye former etter at vannet ble tappet ned for demningsreparasjon.

Frosten gir mulighet for helt andre turer i området enn i sommerhalvåret, men det er ganske sjelden jeg ser andre krysse myra på kryss og tvers som meg. To konglekast unna sivilisasjonen finner jeg en verden nesten uten folk.

Jeg har vært mye her de siste årene, i og med at det er bare er en kort spasertur fra boligen min til denne oasen. Har jeg ikke tid til langtur, er det godt for sjelen å lufte kameraet på en snartur her på Sørlimyra.

Overgangsfaser

Fremoverbøyd, knestående og liggende på magen - kroppen får varierte øvelser å jobbe med når kameralinsen viser vei mellom frosne myrtuster, rimfine stubber og dypgrønne bartrær.

«For et landskap dette egentlig er! Flott at snøen lar vente på seg. Store snømengder har sin sjarm, men det er noe eget med overgangsfaser», tenker jeg og løfter kameraet igjen.

Det er vanskelig ikke å forsøke å fange stemningen.

På avstand

Og når klokken forteller meg at jeg egentlig må rette snuten mot byen og søndagsarbeid, er det at skapningen dukker opp i linsen min.

For han er jo en skapning, selv om han ikke er den bjørnen jeg et øyeblikk tro han er.

– Jeg tar noen bilder av deg på avstand, roper jeg.

– Og jeg har allerede tatt noen av deg, svarer skapningen.

Så snur han seg mot den vesle Kongleøya og spør: – Har du fått med deg dette motivet, da?

– Jada, mange ganger, svarer jeg.

Godt minne

Vi går hverandre i møte. Skapningen viser seg å være en voksen mann med værbitt ansikt. Han har en rød T på luen sin, akkurat slik jeg har.

– Var ikke du turleder på Finse i fjor? spør mannen.

– Jo, for et og et halvt år siden. Moro at du husker det, sier jeg.

Vi hilser. Bjørn Lindgren, som han heter, var dugnadsleder under vedlikeholdsarbeid på Finsehytta den sommeren, og etterhvert dukker han opp i minnet mitt. Det var mer snø på Finse den juliuken enn det er i Østmarka nå. Mye mer.

Og her står vi da, han på tur fra Ulsrud og jeg fra Bøler.

– I dag hadde jeg egentlig tenkt meg til Mylla for å gå på ski, men ifølge føremeldingen var det hardt i sporene. Så hvorfor skal jeg sitte nesten ti mil i bil for slikt når jeg kan gå tur her? smiler Bjørn.

Les også

Hit må du dra for å finne skispor i Marka

Ulvespor

Han går ofte på tur i Østmarka, og da ser Bjørn gjerne etter ulvespor. Men selve ulven har han ikke møtt på, ikke i Østmarka.

Vi snakker om snøen som uteblir, om tykkelsen på Nøklevann-isen, litt mer om ulv, og om stidugnader i Vest-Jotunheimen.

Pensjonisten Bjørn vil gjerne rekruttere flere til å lede vedlikeholdsarbeid i fjellheimen, og jeg sier jeg skal tenke på saken.

Tilfeldig møte

Jeg lurer et øyeblikk på om jeg skal be om å få ta et nærbilde av han også, men lar det være. Dette er jo ikke noe portrettintervju med Bjørn Lindgren heller, det er bare et tilfeldig møte i Marka.

Jeg nøyer meg med å si at han må finne seg i å komme på trykk på avstand. Han er ikke fremmed for det.

Så veksler vi et smilende blikk med hverandre. Et Marka-blikk.