Oslo

Gatemusikantene mener Oslo-folk er dårlige til å lytte: – Jeg kom hit for atmosfæren, men den er døende nå

Selv om de fleste går forbi, spiller Oslos gatemusikanter videre. I hvert fall noen av dem.

Vitaly Zubravski har bakgrunn fra musikkakademiet i Minsk og symfoniorkesteret i Hviterussland.
  • Anders Veberg
    Journalist

Det er umulig å unngå Oslos gatemusikanter om sommeren, om du er fastboende eller turist. Noen av dem trekker også til seg et større publikum, og med god grunn – det er ikke amatører som står på Egertorget eller ved Nationaltheatret.

Men ting er i endring. Gatemusikantene er blitt utskjelt, og i 2014 innførte politiet et forbud mot å spille i deler av Oslo.

Da ble nedre del av Karl Johan og Jernbanetorget tømt for gatemusikanter. Det ble gjeninnført sommeren etter, men etter det Aftenposten kjenner til er det ikke blitt fornyet i år, og politiet kan heller ikke bekrefte eller avkrefte det.

  • Om gatemusikantene blir forvist fra Karl Johan, er det ikke sikkert at alternativet er bedre, mente Kjersti Flugstad Eriksen da forbudet kom i 2014.

– De er ute hele dagen. Det dreper gaten

Oppover gaten er det fortsatt noen musikanter igjen. En av dem er Jim Pizza på Egertorget. Han ser at ting er i endring.

– Da jeg begynte, spilte folk i 30–40 minutter før de gikk hjem. Nå vil de tjene penger, så de er ute hele dagen. Det dreper gaten, det blir for mye, sier Pizza.

Jim er mannen med kassegitar, stortromme og cymbal på ryggen, samt et stativ med munnspill og kazoo foran munnen. Han har spilt i Oslo i 44 somre.

Han er her fortsatt sammen med noen gjengangere, men hvorfor holder de ut i en hverdag der folk ikke lenger har småpenger, men bare dårlig tid?

– Jeg kom hit for atmosfæren, men den er døende nå

Det er ingen konkrete regler for hvem som står hvor, det blir avgjort etter hvem som kommer først. Oslo kommune eller politiet har heller ikke noe register over gatemusikantene, og politiet griper kun inn om de får inn klager.

– Jeg kom hit for atmosfæren, men den er døende nå. Ting har forandret seg, men i starten var det veldig fint å spille her, sier Jim Pizza.

Han har spilt i Sommer-Oslo i 44 år, og nå er det blitt gammel vane for ham.

Jim påstår forresten at Pizza er hans ekte etternavn, et familienavn fra Napoli.

Jim Pizza er kjent for mange. Det er ikke rart, siden han har spilt her i 44 år. Det kommer han til å fortsette med så lenge han lever, forteller han.

Den gangen noen la en baby i gitarkassen

– Du får mange rare ting oppi der, sier Jim Pizza og peker på gitarkassen foran seg.

– Noen la en baby i gitarkassen min en gang. Den ga jeg tilbake. En annen gang kom det et par fulle folk forbi som danset og strippet i gaten. De måtte politiet fjerne. Det skjer rare ting her, forteller Pizza.

Publikum var mye mer begeistret for musikken hans før, forteller han. I starten trengte han ikke å gjøre mer enn å løfte frem en kassegitar før publikum samlet seg.

– Nå er det veldig annerledes. Folk er ikke interesserte eller motiverte til å lytte lenger. Folk skynder seg alltid fra sted til sted.

Han prøver å skille seg ut, ikke bare med stortrommen på ryggen. Han tilpasser tekstene til de som går forbi i håp om å lokke frem et smil. Det er det han spiller for – penger er det ikke så mye av.

– Jeg spiller vanligvis i en time av gangen, og da kan jeg tjene én krone, ti kroner eller hundre kroner. Det varierer.

Fredrik Phung (6) og Henrik Phung (10) fikk samlet mange på Egertorget i solskinnet. De vil synge for å gjøre andre glade.

Spiller for å gjøre andre glad

Musikerne som skiller seg ut, trekker også til seg publikum. Det gjorde utvilsomt Henrik (10) og Fredrik (6) Phung. De er fra Vietnam, men bor i Sverige.

Da de var i Oslo på ferie, stilte de seg opp på Egertorget med playback og to mikrofoner.

– Jeg så folk på Youtube som sang og gjorde andre glade. Derfor spurte jeg pappa om vi kunne få sangtimer. Han sa først at det ble for dyrt, men så sa han ja, forteller Henrik Phung.

De har sunget i kirken hjemme i to år nå, og vil gjerne dra videre for å synge i andre land.

I solskinnet hadde publikum både tid og kontanter til overs denne gangen.

Fra symfoniorkesteret til døve ører

Ved Nationaltheatret står Vasily Zubravski fra Hviterussland. Med en klarinett, et notestativ og en eldre CD-spiller som akkompagnement, er det lett å bli imponert over nivået.

Det skulle egentlig bare mangle. Zubravski forteller at han spiller i det hviterussiske symfoniorkesteret i Minsk resten av året, og at han har gått på musikkakademiet i Minsk.

– Jeg er her bare om sommeren, for da har jeg fri. I konsertsesongen er det umulig, med konserter i land som Kina, Tyskland, Spania og Japan.

Denne ukrainske gitaristen skjønte ikke mye engelsk, men nok til å la oss ta bilder for avisen mens han spilte på Egertorget.

Likevel tjener ikke han heller mye penger. De aller fleste som kommer fra T-banen går rett forbi, og Zubravski ler forsiktig når vi vil ta bilde av kassen med noen mynter i.

Han trenger pengene. Grunnen til at han spiller her i Norge, er en syk familie i hjemlandet.

– Jeg pleier å spille i to timer om dagen, men jeg tjener ikke mye. Dette er heller ikke det beste stedet å spille. For meg var det Vigelandsparken, både for pengene og stillheten. Her er det alltid biler og folk som klipper buskene.

Selv unngår han Karl Johans gate. Der er det for mye støy for klarinettisten fra symfoniorkesteret i Hviterussland. Derfor holder han seg til Nationaltheatret, selv om det ikke er mange kroner som ligger i kassen foran føttene hans.

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Oslo
  2. Musikk
  3. Nationaltheatret