Oslo

Sløv ettermiddagsbarokk

Julia Holter får terningkast 4 av vår anmelder.

Julia Holters konsert ender som en blanding av behagelig lydmassasje og kaffeslabberas.

  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

4 av 6

Julia Holter på Øyafestivalen

Vindfruen, torsdag

Terningkast: 4

Publikum: 2500

I løpet av sin ti år lange, kritikerroste karriere har Julia Holter spesialiserer seg i å lage nydelig, atmosfærisk barokkpop. Musikk det er veldig lett å like, samtidig som den er kompleks nok til å holde på interessen over tid. Med andre ord perfekt for en lat ettermiddag i gresset foran Vindfruen-scenen. Og jammen er det ikke sol og skyfri himmel også.

Folk sitter spredt utover gresset, men flere kommer til så snart konserten på naboscenen opphører, og stadig flere reiser seg. Holter inntar scenen sammen med backingbandet, og etter litt stemming åpner de med vakre «Silhouette». Fiolin, kontrabass og trommer akkompagnerer Holters elektriske piano, mens den nesten operatiske stemmen får ligge behagelig i sentrum av det åpne lydbildet.

  • Her kan du se Øya-konserter fra hovedscenen direkte

Holter har sluppet sine fire album med jevnt mellomrom i løpet av de siste fem årene. Hun har stålkontroll og utfører imponerende håndverk, noe som også er tydelig live. Hennes ferskeste slipp, fjorårets Have you in my wilderness, er hennes mest suksessfulle så langt, og det er materiale fra denne utgivelsen som står i fokus under konserten.

Dessverre er det en del småprating bakover i publikumet, som tidvis er nær å overdøve musikken. Holter fanger de flestes oppmerksomhet, med sitt vide stemmespekter som strekker seg fra spakt og introvert til en intens energi, men låtvalget fører til at konserten blir noe monoton. Den sparsommelige instrumenteringen fører også til at mye av materialet blir lydende likt, og de mer eksperimentelle bitene later ikke til å bite på tilskuerne.

Det betyr ikke at konserten på noen måte er dårlig. Lysglimt som spretne og intrikate «Everytime boots» hjelper på stemningen, og sørger sågar for litt bevegelse blant de oppmøtte. Det samme gjelder avsluttende «Sea calls me home», en Beatles-aktig låt pakket inn i et passende energioverskudd, selv om Holters stemme har begynt å sprekke litt på dette tidspunktet. Ikke så rart, slik hun bruker den.

I det store og hele er det en behagelig konsert, og bandet får god respons fra de fremmøtte. Men det konstante suset av uinteressante samtaler blandet med det hakket for monokrome lydbildet, fører til at oppvisningen føles noe halvveis. Det er vanskelig å si om det er låtvalgene, konsertens tidspunkt eller rett og slett mangel på interesse som er synderen. Men uansett, det var en koselig stund i solen.

Flere anmeldelser fra Øyafestivalen:

Les mer om

  1. Øyafestivalen
  2. Musikkanmeldelse