Oslo

- Hei. Hvordan har du det?

Nicola Valeri (45) fra Portugal, tigger om penger for å komme seg hjem. Han gjetter også folks vekt for penger. Da journalisten prøvde, bommet han med mindre enn en kilo.

Du møter dem på gaten hver dag. Mange fester blikket i bakken og haster forbi. Vi stoppet og tok en prat.

  • Glenn Røsåsen

Hvem: Nicola Valeri (45) fra Portugal

Hvor: Universitetsgata, på fortauskanten

Hvis du har gått gjennom Universitetsgata, har du helt sikkert sett ham. Mannen som sitter under et pledd, med en vekt og en kopp småpenger foran seg. Her sitter han hver dag, vinker alltid og smiler til de forbipasserende.

— Hvorfor er du i Norge?

— En venn reiste hit, men han sendte ingen penger tilbake, slik at jeg ble nødt til å reise selv. Jeg har to barn og en kone i Portugal, og vi har ikke noe hjem og må bo hos venner av familien.

- Hvor lenge har du vært her, og hvor lenge skal du være her?

— Jeg har vært her i tre måneder. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir. Jeg har hjemlengsel, og familien savner meg, men jeg har ikke nok penger til å reise hjem. Det eneste jeg gjør nå, er å prøve å spare for å komme meg hjem til Portugal.

- Hvordan har du det?

— Jeg har det ikke bra, fordi jeg ikke har jobb og snakker dårlig engelsk. Det er godt i Norge, men det er veldig kaldt, og jeg lengter tilbake til Portugal.

- Tjener du noe på å sitte her og tigge?

— Jeg tjener kanskje 150 kroner om dagen. 100 bruker jeg til mat, og 50 sparer jeg slik at jeg kan komme meg hjem. Jeg mangler 500 kroner for å kunne komme meg hjem til Portugal.

Aleksandra Lapinska (26) fra Polen/Tøyen, verver medlemmer til Greenpeace, ved Nationaltheatret.

Hvem: Aleksandra Lapinska (26) fra Polen, bosatt i Oslo. Jobber for Greenpeace.

Hvor: Nationaltheatret

Utenfor Nationaltheatret står det alltid mennesker med permer og søker kontakt med folk. Men hvem er disse menneskene som brenner sånn for en sak at de er villige til å stå ute på gaten hele dagen og bli avvist av travle pendlere og shoppere?

— Hvorfor er du i Norge?

— Jeg er her fordi Norge er verdens beste land for å skape en lys fremtid for meg selv. Men man må venne seg til hvor dyrt det er her!

- Hvorfor står du her?

— Som alle miljøforkjempere vil jeg redde planeten. Jeg er en frontliner, så hver dag står jeg ute for å prøve å verve medlemmer til Greenpeace og snakke med oslofolk om kampanjene vi kjører mot blant annet overfiske.

- Hvordan er det for deg?

— Det er en tøff jobb. Alle er så stresset, og det er ingen som er ute bare for å snakke. Så vi gjør vårt beste for å finne kreative måter å komme i kontakt med folk på og forklare hva saken gjelder på veldig kort tid. Jeg gruer meg også til det blir kaldt, men som jeg har lært i Norge: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Men det føles også bra. På de to årene vi har vært her, har vi vervet 11.000 medlemmer. Det er jeg stolt av.

- Hva bringer fremtiden?

— Førsteprioritet er å lære meg språket. Jeg har tatt et grunnkurs, men trenger å lære mer. Så skal jeg ta en master i miljøteknikk, og hvis alt går etter planen, blir jeg boende her i Norge med kjæresten min. Faren min bor også her i Oslo.

Joacim Storesund (30) fra Haugesund, selger =Oslo for å tjene penger til livets opphold, og for å komme seg hjem til Haugesund.

Hvem: Joacim Storesund (30) fra Haugesund

Hvor: Karl Johans gate

Midt i Karl Johans gate står en ung mann og organiserer poser og sekker bak noen skilt, før han plukker opp en bunke magasinet =Oslo.

— Hvorfor står du her?

— Egentlig vil jeg hjem til Haugesund, men jeg sitter fast. Jeg er blakk, og står her og selger magasiner slik at jeg skal slippe å være kriminell.

- Hvordan har du det?

— Jeg har det greit. Føler meg frisk og opplagt, men jeg har jo et problem; jeg er avhengig av heroin. Stesøsteren min døde av heroin da jeg var 18, og da var jeg så dum at jeg ville finne ut hva hun hadde rotet seg borti. Det skulle jeg aldri ha gjort.

- Hvor bor du nå?

— Jeg har en leilighet i Haugesund, men nå bor jeg på gaten i Oslo. Hvis jeg kan, sover jeg i et parkeringshus. Ellers går jeg veldig mye rundt for å holde varmen.

- Hvordan ser du for deg fremtiden?

— Jeg ser for meg et lite hvitt hus med stakittgjerde og ei jente jeg kan stole på. Kanskje en unge eller to.

- Hvordan skal du nå det målet?

— Jeg skal søke meg inn i LAR (legemiddelassistert rehabilitering, journ.anm.). Et sted må jeg begynne.

- Lykke til!

— Det ordner seg alltid.

Juan Cabrera (43) fra Spania/Oslo, er teamleder i Oslo Vaktselskap, og patruljerer blant annet i Vaterlandsparken.

Hvem: Juan Cabrera (43) fra Spania, bor i Oslo. Jobber for OsloVaktseksjon i Bymiljøetaten

Hvor: Vaterlandsparken ved Grønland

I Vaterlandsparken ved Grønland står en staut uniformert mann og skuer utover plassen. Han jobber for Oslo Vaktseksjon og er ute for å skape trygghet ved å være til stede. Synes han det er skummelt?

— Hvorfor står du her?

— Jeg kom hit i 2004 fra Spania, hvor jeg hadde vært kommunal politi. Jeg savnet kontakt med publikum og å jobbe for byen. Det er ikke noe som er mer spennende enn å ha kontakt med mennesker og kunne hjelpe der det trengs.

- Hva gjør du?

- Det er helt forskjellig fra dag til kveld til natt. På dagen er vi mye i trafikken og sørger for fremkommelighet. Det er tilfeller av førstehjelp, ofte emosjonell førstehjelp, hvor noen har mistet kontrollen over livet sitt en kort stund. Kanskje er blitt slått ned eller utsatt for et ran eller andre ubehagelige ting. Da gjelder det å være der for dem. Vi registrerer også hva som skjer ute i bybildet og har et nært samarbeid med politi, helse- og brannvesen. Nå som det begynner å bli kaldt, er vi også til stede og hjelper dem som har rusproblemer. Vi tilbyr dem kontakt og omsorg og gir tips til hvor de kan finne seg noe å spise, et sted å sove og slike ting.

- Hvordan er det for deg?

- Jeg elsker det. Det er så allsidig. Det er byen på godt og vondt, og jeg får treffe mennesker hele tiden. Jeg føler ikke at det "bare er en jobb". Det er veldig lærerikt. Det er med blandede følelser jeg ser mange av skjebnene der ute. Jeg føler ofte på medmenneskelighet, og synes det er kjipt når folk har havnet i vonde situasjoner ufrivillig. På den annen side ser jeg også at det er ikke er alle det er like synd på, og noen spiller på samvittigheten til folk. Så man må skille på dem og ikke være så naiv.

- Blir du noen gang redd?

— Nei, den tiden er forbi. Da jeg var livvakt i forsvaret i Spania, da var jeg ofte redd, men ikke nå.