Større pågang av bostedsløse: – Sulten kan vi leve med. Frosten, den er verre.

– Jeg drømmer om et sted å legge hodet. Et sted med tak og vegger, sier Mihai. Sammen med kona Marita har han forlatt fire barn i Romania og reist til Oslo for å finne lykken.

De har vært her i tre år. De har ikke funnet lykken. Det nærmeste de har kommet, er kanskje byfrokosten hos Kirkens Bymisjon.

Der er det varmt og tørt, og det vanker brød, suppe og kaffe fra klokken ni lørdag, søndag og mandag.

Stenger ingen ute

– Det er primært et tilbud for fattige tilreisende, men vi stenger ingen ute. Vi har også norske gjester, sier prosjektleder Heidi Bjørkli i Kirkens Bymisjon.

Tilbudet med å dele ut frokost startet opp i helgene for halvannet år siden. I vinter er det blitt utvidet til også å omfatte mandager. Og behovet er til stede.

– Ja, søndag hadde vi 194 gjester og mandag var det 77 som var innom. 28 fikk anledning til å benytte vaskemaskinene, dusjer kan vi dessverre ikke tilby, sier Bjørkli.

Hun har med seg seks til åtte frivillige og noen ansatte på hver frokost.

• Først når det blir skikkelig kaldt, åpnes dørene for gatas folk.

Flere enn før

Hun antar at halvparten av gjestene er romfolk. Det kommer også mange fra søreuropeiske land og – ikke minst – Polen.

– Kanskje blir det flere i år enn de tidligere årene. Vi har større pågang. Det samme sier andre som har tilbud til samme gruppe. Selv om det er kaldt, så er sesongen godt i gang, det har den vært siden februar, sier Bjørkli.

– Hjelper tilbudet dere kan gi?

– Mange har det veldig vanskelig, og vi kan ikke løse deres problemer. Men vi kan behandle disse menneskene med verdighet og gjøre den tøffe hverdagen litt bedre, sier Bjørkli.

– Her kan jeg slappe av en stund

– Hva dette betyr for meg? Det er frihet. Her er det tørt og det er varmt. Her kan jeg slappe av en stund, sier Stanesco, rom fra Romania.

I kirken i annen etasje er det mulig å legge seg ned og hvile, under tak. Men klokken 12 er det slutt. Da er det tilbake på gaten.

– Hvor vi skal sove i kveld? Vet ikke. Når vi kan spise igjen? Vet ikke, kanskje i morgen tidlig, sier Marita.

Gleder seg til russetiden

– Sulten kan vi leve med. Frosten, den er verre, sier Mihai. Han gleder seg til våren. Da blir det varmere, nordmenn drikker mer og det blir russetid. Og russetid og mer drikking, det betyr flere tomflasker. Og tomflasker betyr penger og håp, for barna hjemme i Romania.

– Her har barna alt. Våre barn har ikke noe. En gammel bestemor passer dem, men de har ikke mat. Derfor må vi sende penger til dem. Så de ikke skal sulte i hjel.

– Jeg er en gammel mann, men jeg kan jobbe. Hvis jeg hadde fått en jobb, sier Mihai.

Vil ha jobb

De andre nikker. De vil også jobbe og få en sikker inntekt. De krever ikke mye, men de får mindre. Hvem vil gi en rom som ikke snakker norsk, ikke har utdannelse eller fast bopel, jobb?

– Det er vanskelig. Det veldig vanskelig når du ikke har noe sted å bo og stelle deg og har nok med å overleve. Det er nesten umulig når du ikke snakker engelsk eller kan skrive. Men noen få klarer å få seg jobb, sier Bjørkli.

Samler flasker

Mange andre samler flasker.

– Vi kan tjene ti kroner, kanskje 40 på en dag, kanskje enda mer, sier Marita og Mihai.

– Jeg skulle ønske at mine barn kunne gå på skole. At de kunne lære noe, få en jobb. Hadde jeg ikke trodd at jeg kan hjelpe dem, hadde jeg ikke vært her. Jeg tjener lite, men jeg tjener mer enn hjemme Romania, sier Stanesco.

– Trist å være fattig i et rikt land

Historien om Marita, Mihai, Stanesco og de andre er ikke ny. Vi har hørt den i mange år allerede. Vi vet at det er en verden som skiller mange av oss som er født i samme verdensdel. Vi heldige blir født i Norge. Noen av dem som ikke er så heldige, søker hit.

Hva tenker de når de jakter etter tomflasker, når de sitter på gaten og tigger, når de prøver å skape et liv for seg selv og sine barn? Hva tenker de om oss, vi som fyker velfødde og varme på vei til jobb eller et lunt hjem, vi som har alt de ikke engang drømmer om?

– Jeg blir trist og lei meg fordi jeg er så fattig i dette landet som er så rikt. Barna her har alt, mine har ingenting. Tenk om jeg kunne tatt dem med hit, til et sted å bo og til en skole. Tenk om jeg hadde fått jobb! I Romania er det ingen ting. Zero, sier Stanescu.

Antall?

Ingen vet hvor mange bostedsløse tilreisende som befinner seg i Oslo.

Kommunen har ingen tall. Politiet har ingen tall, de er opptatt av folk som bryter loven. Kirkens Bymisjon har ingen tall, men et innrykk av at det er flere her i år enn på samme tid i fjor. Det samme inntrykket har man i Bymiljøetaten.

• Kommunen har stadig aksjoner hvor de rydder romleire i skogen.

Frelsesarmeen er eneste institusjon som våger seg på et anslag. Der regner man med at det er 300–350 tilreisende bostedsløse som har Oslo som base. De mener det er omtrent på samme nivå som for et år siden, men regner med at tallet vil øke over påske.