Oslo

Oslo før: Slik var Oslos første bysamfunn

Rundt 1000-tallet var det å bo tett rundt et handelssted så nytt at det ble kalt «en bo», dvs. en by.

Oslo torg lå rett ved dagens Oslo ladegård og var som et brokete stormarked der bøndene selv kunne selge sine varer i egne boder. Foto: Karl-Fredrik Keller

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

Middelalderbyen Oslos veinett besto av store, inngående streter på langs og mindre allmenninger på tvers. Flere av gateløpene eksisterer fortsatt med nye navn i Gamlebyen. Foto: Erik Schia / Utgravningskontoret for Oslo

Med drøyt 3000 innbyggere var Oslos middelalderby på størrelse med et velvoksent borettslag i dagens hovedstad.

Den gang var vi mennesker også opptatt av å leve trygt i et bysamfunn styrt av bestemmelser og regler. Det forstår vi når vi leser Magnus Lagabøtes bylov for Oslo fra 1276.

Trygge gater

En stretebod var en «spesialbutikk» med en salgslem ut mot gaten der eieren av bygården kunne selge sine varer eller la andre få gjøre det. Foto: Karl-Fredrik Keller

Byloven hadde klare regler for hvor vekterne skulle gå for å sørge for ro og orden:

«Gangvakt skal seks mand holde hver natt
De skal møtes ved Hallvardskirken,
to skal gå ut på bryggene langs Biskopallmenningen,
og likeså to langs Vestre strete og to langs Østre strete
og øst på løkkene og treffes ute ved Mariakirken.
De skal hver gang skiftes og gå der til det er dag og det ringes i småkirkene.
Rope skal de ved hver allmenning som ligger på tvers i vår by.»

Bare gangvaktene hadde lov å ferdes ute etter mørkets frembrudd. Kom de over en overstadig beruset person som ikke visste hvor han bodde, eller noen som trengte hjelp, skulle de føre vedkommende til nærmeste bygård. Byloven påla dem som bodde der, å la den fordrukne sove rusen ut og hjelpe ham hjem dagen etter.

Regulert by

Kom gangvaktene over en overstadig beruset person om natten, sa Byloven at de skulle føre ham til den nærmeste gården der han skulle få sove rusen ut. Foto: Karl-Fredrik Keller

I middelalderens Oslo var reglene mye enklere enn dagens detaljerte Plan- og bygningslov.

De brede stretene var fastsatt i byloven til åtte alen, dvs. rundt fire meter. Alle visste at grensen mellom to bygårder var der takdryppet hadde laget en felles grensegrop-linje mellom de tett bygde husene.

Den gang var det også gårdeierens plikt å sørge for god fremkommelighet på sin del av veien foran seg. Byloven for Oslo slår blant annet fast at det skal være jevnhøye gater, og at det ikke var lov å bygge noe inn på gateplanet. Den som likevel gjorde det, måtte fjerne nybygget innen fem dager. Hvis ikke, ble nybygget revet.

Variert handelsmønster

Restsøppelet ble kastet i en bortgjemt del av gårdsplassen, til glede og nytte for mang en arkeolog noen hundre år senere. Foto: Karl-Fredrik Keller

Dagens Oslo har et vell av forskjellige butikker. Fra de små med spesielle tilbud til stormarkeder der de fleste av våre behov kan dekkes under samme tak. Denne variasjonen fantes også i Oslo i middelalderen. Da hadde byen både små streteboder og en stor torghandel.

En stretebod var i all sin enkelhet en luke med salgslem ut mot gaten der eieren av bygården kunne selge sine varer eller la andre få gjøre det. Hver stretebod hadde ofte et snevert vareutvalg. I skomakerens stretebod kunne du få kjøpt deg nye sko, mens streteboden i nabogården bød på nye kniver som gårdssmeden hadde smidd.

På torget var vareutvalget adskillig større. Der tillot byloven for Oslo bøndene å falby sine produkter i egne boder. Siden isen på fjorden og vannene rundt byen gjorde det lettere å frakte varene inn til byen med hest og slede, var det årlige vintermarkedet på torget en stor begivenhet.

Ren og renslig by

Middelalderens osloborgere gjorde sitt fornødne med mose som dopapir på et usjenert sted bak huset. De kunne flytte sittestokken en veggstokk høyere når haugen under vokste. Foto: Karl-Fredrik Keller

På under ett år har vår oppfatning av nødvendig god hygiene gjort hyppig håndvask, munnbind og antibac-flasker til en del av vår hverdag. Fullstendig uten kjennskap til bakterier, virus og spredningsfare hadde middelalderens osloborgere helt andre og mye lavere krav til renslighet.

Bare et fåtall hadde egne rom for å gå på do. Folk flest gjorde sitt fornødne på et usjenert sted bak huset der en stokk fra veggen til et stokkfeste gjorde nytten som dosete. De satt og produserte verdifull gjødsel, for å si det litt diskret. Og slike doer var praktiske, for når haugen under vokste, flyttet man bare sittestokken en veggstokk høyere.

I dag finsorterer vi glass, plast, papir og metall til gjenvinning. Selv om gjenbruk både var naturlig og nødvendig i middelalderen, ble det også den gang litt restsøppel som måtte kastes. Det skjedde enkelt og greit ved at gårdens avfall ble tømt i en bortgjemt del av gårdsplassen. Ikke særlig hygienisk, men til glede og nytte for mang en arkeolog noen hundre år senere.

Alt var Guds vilje

Den store St. Hallvards katedral var Middelalder-Norges nest største kirkebygg og må ha gitt datidens mennesker en overveldende følelse av religionens kraft og sannhet. Foto: Karl-Fredrik Keller

Middelalderens mennesker var overbevist om at alt uforklarlig, som pester og sykdomsutbrudd, skyldtes Guds vilje. Det var stor virkning i å be til Gud og helgener. Kirken kunne sette grenser, gi syndsforlatelse og lette veien gjennom skjærsilden. Mot betaling.

Symbolsk nok ruvet kirkene enormt høyt over den lave, tettbygde byen med små bygårder. Inne i høye kirkehvelv hersket det en alvorlig atmosfære som gjorde deg taus, syndig og liten. Dersom vi hadde kunnet gå inn i den mektige St. Hallvards katedral, som i dag står som ruiner i Ruinparken, hadde vi nok opplevd den overveldende følelsen av religionens kraft som gjennomsyret datidens hverdagsliv.

Sterke opplevelser i ekte rom

Men om katedralen nå bare er ruiner, står Gamle Aker kirke fra 1100-tallet fortsatt.

Så hvis du går inn i det overveldende kirkerommet på Akerhøyden og setter deg aldeles stille ned, vil du kanskje både oppleve og forstå litt av datidens religiøse underkastelse. For de sterkeste inntrykkene fra tidligere tider får vi i ekte rom.

Takk til Jørn Øyrehagen Sunde og Petter Molaug

Leif Gjerland er styremedlem i den nye stiftelsen Oslo Middelalderby

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Middelalderen
  3. Indre by

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Oslo før: Vi spurte leserne hva dette er. Nå har vi svaret.

  2. KULTUR

    Fra grått til grønt, rosa og blått: – Vi fikk heiarop!

  3. KULTUR

    Stefan Heggelund: – Hvorfor må all ny arkitektur se lik ut?

  4. KULTUR

    En av Norges eldste restauranter mistet fortauet – nå vet ingen når det kommer tilbake

  5. HISTORIE

    Norges største by kan ha ligget i Nederland

  6. KULTUR

    «Mer irriterende enn en veps»: Nå svarer Sven Nordin på kritikerslakten