Kjelleren som ble stengt

Tostrupkjelleren var et sentralt sted i Oslo. Restauranten samlet politikere og pressefolk og meget mer. Så en dag ble den stengt. For bestandig.

Osloby har i samarbeid med Oslo Museum fått tilgang til flere unike historiske fotografier som viser livet i det gamle Oslo. Vi vil presentere dem gjennom flere kommende bildeserier.

Se bildene i bildekarusellen over!

Har du noen historiske Oslo-bilder du vil dele? Har du forslag til gallerier vi kan lage? Send oss en e-post

Nede i en kjeller satt regjeringen Nygaardsvold og åt etter at de hadde møtt kong Haakon på Slottet til ukentlig statsråd. De benket seg godt i Tostrupkjelleren. Over seg hadde de den vakre Tostrupgården som sto ferdig i 1899, festilluminert da Norges nye kongepar og kronprins inntok Kristiania anno 1905.

Tostrupkjelleren eksisterer ikke lenger. Når man står på Stortings plass og skuer ned trappen som ledet til denne restaurantoase, ser man kun en hvitmalt vegg der døren en gang var.

I mitt hode dukker minner opp om en restaurant som samlet fulle hus av både edru og fulle hver eneste dag, Tørrstrupekjelleren kalte den innfule nordtrønderen Jon Leirfall fra Senterpartiet dette etablissement.

Tostrupkjelleren ble et samlingssted for politikere og journalister i innbydende lokaler med Oslomotiver på veggen der hovmester Johansen gikk rundt med et fat og ropte: Hvem pokker er det som har bestilt dette karbonadesmørbrødet?

Unge, håpefulle pressefolk søkte denne spiselighetens kjeller ved 17-tiden for å få i seg Dagens tallerken. Den kostet 15 kroner i hine hårde dage. Men ble man mett av den? Ofte. Man fikk god kontakt merd kjente politikere fra mange partier. Den unge munnrappe Einar Førde smalt ofte til i munterhet, det var i denne kjeller han slapp munnfullen "Kirkegården er full av uunnværlige mennesker…".Det var fristende å bli der nede når dagens tallerken var spist. I døren sto en stram dame i svart drakt som jeg kalte fru Skripnikova, fordi hun kunne minne meg om en tsjekkisk partifunksjonær av den litt ublide sorten.

Jacqueline var fransk og serverte med et smil. Nicole fra Grenoble var enestående, stor – med rødt hår og kontante svar på norsk med en genuin fransk aksent. Den som ble venn med Nicole, fikk det godt. Men den som opptrådte nedlatende – arme sjel.

To godt voksne menn knipset på henne, de hadde fått mye væske og den ene utbrøt:

— Dø, vi skal ha to whisky og soda til.

Nicole så foraktelig på eminensene og utbrøt:

- Det er slutt ved den bord! Farvel!

- Åffer’e, gurglet den ene kraftkaren.

- Hvorfor, hvorfor? Fordi, fordi! Yt!

Da gikk herrene. De skjønte at hvis de trosset hennes ordre, ville hun bare ha satt seg på dem. Det ville ha betydd døden.

Maten var deilig på Tostrupkjelleren – fersk torsk med Gammel Oppland, lutefisk uten sidestykke, kanskje byens beste. Hver gang Nicole serverte den, snudde hun sitt hode umerkelig vekk fra fatet.- Lutefisk har dere ikke i Frankrike, triumferte jeg.

- Nei, gydskjelov!! Sa Nicole.

Hun hatet lutefisk. Men ingen i hele verden kunne servere den bedre.

Lille gode Astrid var en engel, en serveringsdame ingen kan glemme.

- Hva kunne du tenke deg nå da? spurte hun.

- Jeg har ikke mer penger i dag, sa jeg.

- Du kan få låne penger av meg. Hvor mye vil du ha?

- Hundre kroner, da? Så får jeg en whisky og soda.

- Vær så god. Hundrelappen kom.

Dagen etter gikk jeg ned i Tostrupkjelleren og leverte pengene tilbake til Astrid.

Det ble bygget bar i kjelleren og stedet utvidet. Til slutt kom noen svensker og ødela interiøret. Så ble det presseklubb. Og så var det slutt. Men minnene lever.

Se flere historiske Oslo-bilder: