Her går Oslo-trikkens siste reise

– I 40 år har de tradisjonelle Oslo-trikkene varmet osloborgeres hjerte. Nå skal de varme hjem og hytter i hele Norge, sier Sporveien.

Lukten av ny trikk henger i luften. Året er 1982, og bak spakene på trikk 104 av typen SL-79 sitter 22 år gamle Pia Langhoff.

Inn døren strømmer passasjerene med slengbukser og store krøller. Ofte er det de samme fjesene hun ser.

De slår av en prat om været mens Langhoff tar imot betaling for turen og legger dem i den brune skinnvesken.

Utenfor vinduet passerer byen, kilometer etter kilometer.

I dag er Langhoff 62 år. Det er mange år siden hun kjørte trikken. Mens hun fant seg jobb annensteds, fortsatte den trofaste trikken å gå. Helt frem til i fjor høst.

Da begynte Sporveien arbeidet med å bytte ut de eldre trikkene med nye, skinnende vogner fra Spania. 71 gamle trikkesett skal byttes ut. Blant dem er de aller siste trikkene som ble bygget i Norge.

Først ut er 104. Tirsdag tar den sin siste reis.

Men det blir ikke slutten på 104s historie.

Nye skinner for gammel trikk

En stor gruppe menn i signalgule jakker står og ser på mens en annen gruppe plasserer store, blå skinner på asfalten. På Holtet i Oslo gjøres et lite stykke ingeniørkunst.

Den 33 tonn tunge og 22 meter lange trikken skal fraktes fra Sporveiens trikkestall og opp på en trailer. Fra Oslo går turen til Fredrikstad – til Metallcos verksted. Her skal den plukkes fra hverandre.

Men først må den opp på lasteplanet. En spesialtrailer er hentet inn for jobben. Den har skinner som går fra lasteplanet og ned i skinnene i asfalten.

Reisen fra Oslo til Fredrikstad blir 104s siste tur.

Mangfoldig trikk

Solen skinte den dagen i juli 1982 da 104 begynte sin tjeneste.

De ti første i SL79-familien, 101–110, ankom Norge fra fabrikken Düwag i Düsseldorf i Tyskland. Alle de påfølgende ble bygget på Strømmen Værksted AS i Lillestrøm.

Den unge tyskeren hadde sin faste rute på gamle linje 9 mellom Jar og Ljabru – på deler av det som i dag er 13-linjen. Fortsatt kan man se sporene av 9-eren runde hjørnet fra Oslo gate og ned Schweigaards gate.

– De var veldig moderne, husker Langhoff.

Hun ble trikkefører samme året som 104 og søsknene ble tatt i bruk.

– De kjørte mykt og behagelig, selv når du bråbremset. Og det var trivelig å sitte så åpent mot passasjerene.

Langhoff kjørte også «rødtrikken» på Kolsåsbanen, som daværende statsminister Kåre Willoch pleide å ta. Han gikk på ved Montebello og slo alltid av en prat.

Langhoff ser tilbake på tiden som trikkefører med glede. Det var et trivelig, nært og mangfoldig miljø. Mange av trikkeførerne var pakistanere som nylig hadde flyttet til Norge.

Langhoff og trikkene er blitt 40 år eldre siden den gang. Etter 2,1 millioner kilometer er det slutt. De tilsvarer 50 ganger rundt jorden ved ekvator - eller tre ganger tur/retur månen.

Varmer hjerter og hjem

Selv om trikken skal slutte å gå, vil den trofaste traveren få nytt liv. Hos Metallco skal trikken deles opp og brukes på nytt.

Hjulene skal smeltes om og bli til Jøtul-ovner.

For Torgeir Kristiansen er det viktig at trikkene får et videre kretsløp. Han er direktør for kommunikasjon og samfunn i Sporveien.

– Vi kjenner på et samfunnsansvar. Når vi skal ta ut flere tusen tonn med trikk, så er vi opptatt at det må forvaltes bærekraftig og gi så mye nytte som mulig.

Kristiansen ble glad for å høre at deler av trikken skal bli ovner.

– Det er fint å vite at denne trikken, som har varmet osloborgeres hjerter i mange år, nå kan varme hjem og hytter over hele Norge.

Ifølge Jøtuls markedsdirektør, Rene Christensen, er det ikke mulig å spore stålet til en spesifikk trikk. Men kjøper du en helt ny Jøtul-ovn om cirka to måneder, er det stor sannsynlighet for at den har en bit trikkehistorie i seg.

– Vil de som har jobbet på og med trikken få trikkerabatt på ny peis?

– De kan ringe oss, så skal vi se hva vi kan få til, sier Christensen.

– God, gammel venn

Utenfor trikkestallen henger vemodet tungt over forsamlingen. Flere av dem som jobber på verkstedet, er til stede for å ta farvel.

Fordi trikkene er så gamle, har verkstedet måttet lage egne reservedeler. Det har gitt dem et nært forhold.

– Jeg kjenner i hvert fall én som sitter hjemme og gråter nå, sier en lærling som er til stede.

– Mange i Sporveien vil beskrive SL79-en som en god, gammel venn som har gjort seg fortjent til å gå av med pensjon, sier Kristiansen.

Nesten alle er glad i Oslo-trikken, ifølge en undersøkelse Sporveien har gjennomført.

– Den gamle trikken har nok mye av æren for det, sier han.