Oslo

Ane Brun briljerte med enestående vokalkunst

Hyllest til feministpionerene brakte frem det innerste i artisten.

Ane Brun steg frem på scenen til låten «Hanging», til jubelrop og overbevisende vokalprestasjon.
  • Katrine Sviland

Ane Brun på Øyafestivalen

Vindfruen

Publikum: ca: 3000

Karakter: 5

Det er en grasiøs Ane Brun som stiger frem på scenen, smådansende, i oransje silkedrakt. Det skjer til låten «Hanging», til jubelrop og overbevisende vokalprestasjon.

Ane Brun strekker seg stadig nye veier innenfor eget artisteri, utfolder seg i nye lydbilder og tiltrekker nye påheng lyttere. Etter seks studioalbum fremstår kunsterskapet for lengst som en påle innenfor norsk popmusikk. De siste årenes prestasjoner har gitt henne anerkjennelse også i det internasjonale markedet, om enn Kate Bush-referansene alltid må nevnes i samme åndedrag som navnet hennes.

I kveld er naturlig nok hovedvekten av låtene hentet fra fjorårets sterke album When I’m Free. Og fra tekstuniverset om selvransakelse og utvikling, er det umiddelbare inntrykket at Ane Brun live uttrykker de ekte følelsene bedre enn i studio. Hun virker nesten bevisst på å vise mer personlighet, og selv for en sporadisk lytter som meg er det tydelig at hun eier låtene sine sterkere fra scenen. Hun er jo også dreven, tross alt har hun turnert og sunget med Peter Gabriel.

Les også

Matanmeldelse: Kun én Øya-servering får toppkarakter

Stemningsskifte underveis

Singer/songwriteren Ane Brun viser seg bare tidvis, for eksempel i låten «Let myself go» fra 2005. Den løftes opp av et fulltallig orkester, komplett med to strykere. Men det er den mer funky versjonen av artisten som dominerer konserten i dag, for eksempel i låter som «Directions». Selv «Black notebook» blir en lys og rytmisk affære. Det er fint med et skifte i stemning underveis, og det skjer idet dramaturgien bygges opp av trommer og pianospill i «One».

Det blir en brå overgang for årets usedvanlig utålmodige Øyapublikum når «Daring to love» starter rolig og akustisk. Praten stilner heldigvis i selskap med fin koring og fiolinspill. Voksenmusikk får gjerne et voksent publikum, og Ane Brun hadde nok det mest lojale i dag.

Les også

Motespesial: Slik unngår du å dumme deg ut på Øya

Fullt tilstede

«They changed our game / I want to kiss the feet of all those women» synger Brun i den vakre «You lit my fire», en hyllest til kvinnene som gikk opp stiene før oss. En påminnelse om den evig nødvendige feminismen, og en låt Brun skrev i frustrasjon for noen år tilbake. Det er fremdeles overveldende mye å være frustrert over. Dette er også låten som får frem noe enda mer ekte i Brun, her trengs det ikke overbevisning om at hun er fullt tilstede.

For fansen ble likevel høydepunktene den overlegne vokalkunsten i Bruns versjon av «Halo». Ikke minst var fremføringen av «Still waters» – et av de sterkeste sporene på sistealbumet – nok til å få meg til å ville se Ane Brun live igjen.

Flere anmeldelser fra Øyafestivalen:

Les også

  1. Skjør aften med Aurora

  2. The Last Shadow Puppets: Grumsete lyd, sjarmløst og elendig vokal

  3. «Hvorfor starte Øyafestivalen med et smell når man har Bratland til å varme oss mykt i gang?»

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Musikk
  2. Anmeldelse
  3. Øyafestivalen