Oslo-Fergenes siste seilas

Siden 1917 har Oslo-Fergene AS trofast fraktet oss i skyttel mellom sentrum og de nærmeste øyene. Men 31. oktober er siste dagen. Anbudsverdenens brottsjøer ble for bratte.

Selv om Oslo-Fergene i alle år har hatt helårstrafikk til øyene, forbinder nok de fleste av oss fergene med solrike hytte- eller badeturer. Sommer etter sommer har vi stått i kø på Vippetangen frem til fergeleiet ble flyttet til Aker brygge i 2015.

Varme og litt utålmodige har vi stått og sett en av Oslo-Fergenes båter slippe av passasjerer før vi selv skulle få komme om bord. Og selv da vi i en pandemi måtte se fergen forlate brygga halvfull av smittevernhensyn, har vi holdt vi motet oppe i påvente av neste avgang.

Syketransport

Eventyret om Oslo-Fergene startet i all beskjedenhet i 1917, med en hovedperson ved navn Josef Bøe. Og som i mange andre sagaer starter også denne mer eller mindre som en tilfeldighet i forkant av det som skulle skje.

For allerede i 1912 reiste den da 26 år gamle Josef fra England til Kristiania. Der hadde hans onkel skaffet ham jobb som portør på Krohgstøtten sykehus nederst i Akerselva.

Jobben besto blant annet i å frakte pasienter med motorbåt ut til sanatoriet på Bleikøya, viktig i en tid da tuberkulosen herjet som verst. En trivelig jobb, syntes Josef, som raskt fikk sans for fjorden, øylivet og Bleikøya.

Tre motorbåter

På den tiden hadde eieren av en restaurant på Hovedøya anskaffet en egen liten flåte med åpne motorbåter for å frakte gjester ut og inn til byen. Og da eieren ville selge seg ut av Hovedøya-restauranten, la han også båtene ut til salgs.

Dette var en tid da byfolks friluftsinteresser var sterkt stigende. Unge Josef regnet derfor med at behovet for å frakte folk ut til de nærmeste øyene bare ville øke også blant byfolk som ikke hadde båt. Derfor slo Josef Bøe til og tilbød seg å kjøpe tre av motorbåtene.

Gjennom båtførerjobben hadde han blitt en båtkyndig portør og visste hvilke av dem som var de beste.

For å finansiere kjøpet gikk han i kompaniskap med båtbygger Axel Holm på Lindøya, og sammen dannet de selskapet Holm & Bøe. De tre motorbåtene fikk alle navnet «Oslo» etterfulgt av et romertall, noe som i alle senere år har vært Oslo-Fergenes varemerke.

Lindøya

I april i 1917 fikk så den unge skipsreder Josef Bøe konsesjon for øytrafikken. Da den økte, kjøpte Holm & Bøe inn flere båter. Kontorbehovet ble først løst ved å sette en brakke på en lekter på Hovedøya, før de tauet den over til Lindøya.

Og der har Oslo-Fergene siden hatt sin base med kontor og slipp.

Tidlig på 1900-tallet fikk vanlige arbeidsfolk lov til å bygge seg små sommerhytter på Lindøya. Da formelig eksploderte behovet for fast fergeforbindelse. Nå ble hele familien til Josef Bøe involvert i å kjøre og betjene båtene og i driften av firmaet.

Flere øyer

Trafikken bare økte da både folk og materialer skulle fraktes ut til den stadig mer omfangsrike hyttebyggingen på Lindøya, Bleikøya og Nakkholmen. Derfor kunne firmaet bygge seg hus på Lindøya, samtidig som det ble skikk på fergebryggen der.

Og da det kom sjøflyhavn på Gressholmen i 1923, ble det fergetrafikk dit. Ny stor ferge med plass til hele 94 passasjerer ble kjøpt inn og gitt navnet «Oslo V», på folkemunne bare kalt «Femmer’n».

Økt trafikk

De første årene hadde Oslo-Fergene kjøpt inn brukte båter og bygget dem om. Men i løpet av 1930-tallet ble firmaet både sterkt og stort nok til å spesialbygge sine egne båter. Det ble derfor bestilt inn enda en ny stor båt: Oslo IX. Den ble satt i trafikk i 1936 og var det reneste luksusfartøyet med lukket salong, høyt styrhus og særdeles slanke linjer.

Og med større flåte kunne man lettere kaste seg rundt og sette opp ekstraruter for å frakte folk på særs solrike dager. Slike improvisasjoner gikk bra takket være et lojalt mannskap, og mannskapslistene kan berette om liten utskifting.

Tøffere tider

De fem tyskokkuperte årene betydde rekvirerte båter, innskrenkede rutetrafikk og ferger som måtte gå på knott på grunn av knappe oljerasjoner. Da freden kom i 1945, var båtene nedslitte og trengte sårt til vedlikehold og utskiftninger. Men i en trang etterkrigstid var det lite rom for nye investeringer. Først i 1959 ble neste ferge kjøpt inn og fikk navnet Oslo X.

Da hadde Josef Bøes sønn Thor tatt over driften av selskapet.

Etter krigen ble kommunen eier av Hovedøya og la til i tillegg til rette for bading på Langøyene. Da var det grunnlag for å utvide rutetilbudet, slik at hovedbruken av øyene i Oslos øyrike ble slik vi kjenner i dag: Tre «hytteøyer» og tre «badeøyer».

Familiebedrift

Nå ledes Oslo-Fergene av 4. generasjon Bøe, for i alle år har selskapet vært en familiebedrift. Lenge klarte man seg uten subsidier, men fra 1981 av gikk fergetrafikken inn i billettsystemet til Oslo Sporveier slik vi kjenner det i dag.

Men fra 1. november er det altså et nytt selskap som skal ha ansvaret for å få oss ut til de seks nærmeste øyene. De tar over – med elektriske båter.

Noen øyeblikkelig revolusjon blir det ikke, selv om morgendagens båter skal drives på strøm. Det nye selskapet skal nemlig leie en eller to av de gamle Oslo-Fergene i en overgangstid, samtidig som de også har overtatt det meste av mannskapet. Så alle vi reisende skal vite at turene til bade- og hyttelivet på osloøyene er sikret også kommende sommer.

Takk til Oslo-Fergene og Bjørn Andseth.