OL satte fart i byggingen

Da OL-planleggerne fant ut at det ikke var nok hotellsenger i Oslo til OL i 1952, ble det plutselig fortgang i planene om studentby på Sogn.

Studentsamskipnaden jobber kontinuerlig med å få bygget flere boliger. Aftenposten skrev nylig om Studentsamskipnadens (SiO) utbyggingsplaner i Oslo. Målet er å få bygget flere tusen boliger innen 2020.

En titt i Aftenpostens arkiv og i boken Studentvelferd i forandring. Studentsamskipnaden i Oslo 1939-1989 , av historiker og forfatter Odd Viggo Nilsen, viser at mangelen på studentboliger har vært et tilbakevendende tema siden annen verdenskrig.

Måtte et OL til

Mange ungdommer hadde utsatt studiene til etter krigen. Behovet for hybler var stort. Studentsamskipnaden opprettet en byggekomité i 1946. Det ble planlagt l 1000 studentboliger på Sogn. Kommunen sa seg etter hvert villig til å stille med tomt på Sogn. Men det gikk tregt. Ifølge forfatteren av boken ble det ikke fart i forhandlingene med kommunen om tomt og byggematerialer før OL begynte å nærme seg.

"Både studenter og kommunen ble klar over underkapasiteten på hotellværelser i byen". Kommunen og Samskipnaden ble enige om at olympiakomiteen skulle disponere bygningene fra 15. desember 1951 til 1. mars 1952. Studentene skulle overta boligene etterpå."

Fruene ble med

1. februar 1952 kunne Aftenposten rapportere at innkvarteringen i OL-landsbyen har gått knirkefritt. "Av uttalelsene fra idrettsfolkene kan nevnes at amerikanerne sier at de aldri har hatt det så godt. De som hadde sine fruer med, fikk dem flyttet fra hotellene til Sogn eller de andre stedene. Og slik var det med idrettskvinnene også – som hadde med seg sine menn – disse foretrakk også å bo i leirene", skrev Aftenposten.

Det var tåke da OL-deltagerne skulle forlate Oslo 1. mars 1952, men flyene kom seg av gårde etter hvert. Håndverkere rykket inn for å gjøre boligene klare til studentene i midten av mai.

Lange ventelister

De første studentene hadde knapt rukket å flytte inn før byggetrinn to ble aktualisert. "Ytterligere 217 hybler tegnet i Sogn studentby", skrev Aftenposten 8. august 1952. Det var laget en ordning der kommuner tegnet aksjer mot at innbyggerne deres skulle få fortrinnsrett til hybler.

Boligkrisen var ikke løst. "Studentekteparenes husnød verre enn noensinne. 120 par på venteliste ... 50 mannlige studenter fremdeles husløse.", skrev Aftenposten 19. januar 1955. "For studentektepar er situasjonen mer håpløs enn noensinne," uttalte Ulf Thorshaug, sekretær i Studentsamskipnadens hybelformidling, til avisen.

Studiner ville vaske tøy

Problemene fortsatte, spesielt kinkig var det å skaffe bolig til studenter med ring på fingeren. "Det er gifte studentektepar vi har vanskeligst for å få plassert. Mannlige studenter går lettest unna, kvinnene må gjerne gi en hjelpende hånd i huset som takk", sa Thorshaug til Aftenposten i 1956. Han påpekte at det heldigvis er færre som krever hjelp til husarbeid av de kvinnelige studentene nå enn tidligere. Men: "Argumentasjonen for å ta inn mannlige studenter i huset, er at studinene gjerne vil lage mat og vaske tøy, og da er det greiere å ha en mann", påpekte Thorshaug.

Ring hybelsentralen!

1. august 1958 etterlyste Geisha flere hybelverter i ett leserinnlegg under overskriften "Også pikene må bo" i Aftenposten: "Det er fremdeles en kjensgjerning at guttene får flere tilbud enn pikene ... Spaltene i avisene under "Til leie" er sørgelig korte sammenlignet med de mange som står under "Ønskes leid ... Når det er så vanskelig for studentene å bygge selv, hvor hyggelig ville det ikke da være om folk med store leiligheter, med rikelig plass, ville ringe studentenes hybelsentral og si at der var en student velkommen til å bo.", oppfordret Geisha.

Færre private utleiere

Studentsamskipnadens hybelformidling registrerte 2900 ledige hybler i 1945, mens antallet ledige hybler i 1959 kun var 590. Forfatteren av boken "Studentvelferd i forandring" skriver at en mulig forklaring kan være at behovet for ekstra inntekter ikke var like stor som rett etter krigen, og dermed droppet mange å leie ut.

Behovet vokste. I 1959 anslo Studentsamskipnaden at antallet studenter ville øke fra 4800 til 8000 i løpet av noen få år i hovedstaden. Sogn studentby hadde på den tiden 750 hybler. Samtidig sto 925 studenter på venteliste for å få et sted å bo. Studentsamskipnaden mente det var behov for ytterligere 2000 hybler. " ... og behovet vil øke meget sterkt", ifølge Studentsamskipnadens langtidsplan.