Hus uten hage

Én ting er debatten om bygging i Marka; en annen ting er min egen, sneglebefengte hage.

Hvis flere solgte til utbyggere, ville vi fått plass til flere folk i Oslo. Her Pareliusveien på Holtet.

Vi fikk et hyggelig, personlig adressert brev i postkassen. Hei, jeg heter sånn og sånn, jeg bor i Stavanger, jeg er 31 år gammel og har kone og barn, og jeg vil gjerne kjøpe litt av hagen deres for å bygge en enebolig. Og så anslo han hvor mye vi ville tjene på hagesalg etter skatt, rundt en million, omtrent.

Jeg vet ikke hvorfor han skrev om kone og barn, jeg regner ikke med at han ville bo der selv. Det er ganske skyggefullt nedi dumpa der.

Men en viktig grunn til at vi flyttet ut på landet, utenfor Ring 3, til den ytterste nøgne ø, var jo nettopp den sneglebefengte hagen.

Så vi vil ikke selge. La bløtdyrene beholde sitt habitat. Og nå er vi så gjeldstyngede at en million fra eller til spiller ingen rolle, sånn føles det i hvert fall. Lommerusk.

Ikke plass til alle

En bekjent på Sinsen sa at de får sånne brev fra utbyggere med jevne mellomrom. Men de vil ha hagen sin selv. Og på Holtet, villastrøket på Nordstrand der politikerne har vedtatt blokker i eplehagene, har visst utbyggere tilbudt vilt høye summer. Ikke bare for hager, men hele hus, som de vil jevne med jorden så fort de kan.

Om under 20 år skal vi bli 200.000 flere mennesker i Oslo. Det er helt utrolig, særlig fordi det ikke er plass til alle. Minst 90000 nye leiligheter og hus må det bygges, og det er bare tomter til 60000 av dem. Så det mangler (lynrask hoderegning) 30000 boliger. Hvis vi finner plass til (kalkulator) 1500 nye boliger i året, er vi i rute.

Men der er hageeierne en brems. Det er jo en god del som sier ja til å selge hage, til og med på Holtet, der konsekvensene er så hatet av lokalbefolkningen. Der har politikerne bestemt at blokker er tillatt.

Det hadde ikke blitt noen omstridt fortetting rundt kollektivknutepunktene — som i Holtets tilfelle er en trikkeholdeplass - hvis ikke noen hadde solgt unna. Men da blir jo naboene så sure at jeg tenker: At de tør å selge. Men på den annen side, de som selger forsvinner til et annet sted, så hvorfor trenger de å bry seg, hvis man ser pragmatisk på det.

Veien til hjertet

Hadde enda flere sagt ja, kunne kanskje hele debatten om forskyvning av markagrensen vært overflødig. Jeg bare sier det, jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det.

Men det er en vei inn til hageeiernes hjerter, og det er barna. De voksne barna som ikke har råd til å bo i området der de selv vokste opp. Mange vil flytte hjem når de blir voksne nok, men i Oslo er det ofte dyrt. Og da trår mor og far til med hagen sin. På Nordstrand bor det to generasjoner i nesten hver hage, i hvert fall ifølge svigermor. Der skal man bo et steinkast unna hverandre resten av livet, så det må jo bare gå bra. Og dermed ble det litt færre om beinet neste visningsrunde.

Les hva Bypanelet mener om fortetting i eplehager :