Oslo

Oslo før: Oslos biskoper var viktige på veien mot å bli landets hovedstad. Hun blir nummer 60 i rekken.

Kari Veiteberg blir Oslos neste biskop At biskopen for det østlige Norge havnet her kan ha vært avgjørende for at Oslo ble hovedstaden. Foto: Butt, Mariam / NTB scanpix

Når Kari Veiteberg blir vigslet som Oslos biskop søndag, går hun inn i en 950 år lang tradisjon.

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

Etter at landet var blitt kristnet tidlig på 1000-tallet, trengte kongemakten sterke menn til å omvende og holde folk til den nye gudstro. På europeisk vis delte kong Olav Kyrre i år 1068 landet i tre faste kirkeområder.

Når han skulle bosette den første biskop for det østlige Norge, hadde Olav Kyrre fire mulige gryende byer å velge blant: Kaupang (Tønsberg), Borg (Sarpsborg), Skien og Oslo. Valget falt på Oslo, som da hadde grodd frem som en liten havneby med fast bosetting rundt sjøboder og handelsbrygger.

  • A-Magasinet møtte Kari Veiteberg: «Tiggerne er en gave til oss, vi er heldige som har fått dem i gatene våre»

Biskopens sterke by

Den første Oslo-biskop het Asgaut. Siden et maktbygg også den gang helst skulle rage litt over allmuen, ble hans bispegård bygget opp der Ladegården nå ligger, dvs. på høydedraget 600 meter nord for den lille husklyngen nede ved havna.

Den edle og avdøde Hallvard Vebjørnson fra Lier ble utpekt til byens skytshelgen, og på 1100-tallet ble så biskopens St. Hallvards katedral ble reist som middelalder-Norges største kirke, nest Nidarosdomen. Den ruvet i landskapet og markerte ytterligere det bispelige maktområdet. På få tiår ble bispegården byens viktigste senter der åndelig tyngde gikk i tospann med biskopens verdslige og inntektsbringende handelsvirksomhet.

På slutten av 1100-tallet samlet Oslos sterke biskop Nikolas Arnesson en baglerhær for å bekjempe birkebeinernes kong Sverre. Foto: Fra boken «Dronning Ingerid og bisp Nikolas», Selja forlag

I fravær av kongelig tyngde her sør i landet, bygde kirkemakten seg kraftfull og sterk i Oslo til det nærmet seg slutten av 1200-tallet. Ja, kanskje var Oslo-biskopens makt på det aller sterkeste da bisp Nikolas Arnesson i borgerkrigstiden på slutten av 1100-tallet dannet sin egen hær i Oslo bispeborg. De menn han samlet rundt seg ble kalt «Baglere», et navn den fikk etter biskopens merkestav, bagellen. I flere slag, bl.a. i Oslo, kjempet baglerhæren steilt og hatefullt mot kong Sverre og hans birkebeinere.

Kongens styringsby

Mens Nidaros nå var blitt til erkebispens by Trondhjem og Bergen ble regnet som kongemaktens viktigste by, var Oslo her på Østlandet lenge mer en «Kirkens og bøndenes handelsby». Men da kongssønn Håkon Magnusson ble utnevnt til hertug av Oslo-syssel, fikk også kongemakten fastere fotfeste her i byen. Hertug Håkon slo nemlig tidlig fast at «Oslo er mitt hertugdømmes viktigste by!».

Allerede som hertug av Oslo-syssel markerte kongssønnen Håkon Magnusson Oslo også som kongenes by på slutten av 1200-tallet. Foto: Foto fra Stavanger domkirke: Leif Gjerland

Da hans eldre bror kong Eirik døde i 1299, tok Håkon over som konge, sluttet fred med Kirken og gjorde Oslo til et kongelig tyngdepunkt i stedet for Bergen. Og da han i 1314 som kong Håkon V Magnusson utnevnte prosten i Mariakirken til landets kansler («statsminister»), bekreftet det til fulle Oslo som landets viktigste styringsby.

I tillegg trygget kong Håkon området innerst i Viken ved å la reise Akershus festning på den andre siden av Bjørvika. Det skulle i ettertid vise seg å få en uvurderlig betydning for Oslos videre utvikling.

De første 200 årene vokste Oslo seg sterk som Kirkens by, understreket av biskopens makttroika katedral, borganlegg og kloster. De lå samlet der det i dag kalles Ruinparken. Foto: Karl-Fredrik Keller

Danskeveldets styringsby

Etter at kong Håkon V Magnusson døde i 1319, gikk det gradvis nedover med det en gang så store og stolte Noregsveldet.

For etter flere år med historisk hurlumhei og turbulent virvar, gled Norge inn under Danmark og ble styrt fra vår nye hovedstad København. Selv om Bergen i flere hundre år var landets absolutt største by, holdt de danske kongenes norgeslokale styringsapparat til på Akershus festning.

Den gamle styringsby Oslo og etter hvert Christiania ble følgelig bosted for danskekongenes lensherrer og stattholdere, og var det naturligste åsted for norske kongehyllinger og stendermøter. Ikke minst viktig var Christian IVs beslutning om å nedlegge middelalderbyen Oslo, opprette en ny og tryggere by innunder festningen på den andre siden av Bjørvika og kommandere byens borgere å bosette seg der.

Som konge lot Håkon V Magnusson reise middelalderborgen Akershus på den andre siden av Bjørvika, uten å ane at det ville føre til opprettelse av en ny by ca. 300 år senere. Foto: Leif Gjerland

Norges hovedstad

Etter århundrer under Danmark kom 1814 med nyskapt egen norsk grunnlov og gjenerobret norsk egenverd. Med ett het ikke hovedstaden i Norge lenger «København», og som et fritt land i union med Sverige skulle den slett ikke hete «Stockholm». Nå skulle Norge igjen ha sin egen hovedstad.

Men hvor? I § 68 slo den nye Grunnloven slo fast at «Storthinget aabnes i Almindelighed den 1ste Søgnedag i Februarii Maaned hvert 3die Aar i Rigets Hovedstad». Grunnloven sa ikke noe om hvilken by det var, men etter flere hundre års danskstyre fra Christiania og Akershus festning, var ingen i tvil: I 1814 var det en selvfølge at Norges hovedstad var Christiania, som 110 år senere endret navnet til middelalderbyens gamle navn: Oslo.

Hva ville Oslo vært uten bikopen?

Denne utviklingsreisen startet altså med at kong Olav Kyrre rundt 1070 pekte ut Oslo til å bli biskopens by i det sørøstlige Norge. Hadde han derimot utnevnt en av de tre andre østnorske byene til å bli biskopens by i denne delen av landet, er det slett ikke usannsynlig at den byen hadde fått samme utvikling som Oslo fikk.

Da kunne f.eks. Tønsberg først ha blitt Kirkens sterke by, så Kongens styringsby, deretter danskenes ankerfeste og i 1814 det naturlige valg av norsk hovedstad.

Men hva da med Oslo?

Tja, i så fall ville vi kanskje bare ha endt opp som en hyggelig sommerlig småby á la Åsgårdstrand, kanskje en tanke å hvile litt ved under søndagens bispeinnsettelse…?

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Oslo
  3. Kirkesamfunn