Oslo

Alf Folmer (95) solgte mokkabønner til kronprins Olav. Nå har han skrev historien om Rodeløkka.

Ringen er sluttet. Alf Folmer bor akkurat der han en gang bodde. Men det er et helt annet sted. Blant annet er duften av sjokolade borte.

Alf Folmer har med seg bilde av utsikten slik den en gang var fra leiligheten han bodde i der det nå er hotellrom. KLIKK PÅ BILDET OG PÅ PILEN FOR Å SE FLERE BILDER AV FOLMER PÅ GAMLE TOMTER
  • Stein Erik Kirkebøen
Alf Folmer er entusiastisk når han er på gamle tomter med forlegger Håvard Mossige.
Alf Folmer er 95 år gammel, men har ikke utviklet det minste snev av teknologifrykt.
95 år gammel debuterer Folmer som forfatter. Han skriver om livet i og rudnt sjokladefabrikken på Rodeløkka.
Alf Folmer husker, forteller og peker.

Han ventet lenge, Alf Folmer. 95 år gammel debuterer arkitekten og fotografen som forfatter med boken Gutten fra sjokoladefabrikken. Han har skrevet en personlig bok om Oslos historie siden hans svenske farmor, Anna, i 1888 kom til Kristiania, fikk jobb på «Seilduken» og var sjeleglad da hun fikk bo under kjøkkenbordet hos en kollega som bodde på ett rom og kjøkken med sin familie på fire.

– Det var sånn det var. Det var ettroms leiligheter, det kunne være ni personer som bodde der, på snaut 30 kvadratmeter.

  • Her kan du se hvordan Kristiania så ut omtrent da Alfs bestemor kom.

95-åring snurrer plater

Vi møter den spreke – og usedvanlig åndsfriske – 95-åringen, som selv kjører bil fra Stockholm til Oslo. Denne helgen har han vært diskjockey og snurret plater både fredag, lørdag og søndag, plater med hans musikk, populærmusikk fra 30-tallet; Armstrong, Book’n, Rose …  

Når han er i Oslo, bor han der han vokste opp, i Københavngata 11. I dag er det hipt og moderne, med studentboliger og hotell.

– Da jeg vokste opp, var det Bergene sjokoladefabrikk i de to nederste etasjene, og så var det boliger over. Jeg bodde med mor og far på ett rom i fjerde etasje, forteller Alf.

Han bodde nærmest i Bergene, men fikk jobb som sjokoladegutt på Colosseum for konkurrenten rett nedi gata, Freia. Der solgte han mokkabønner til kronprins Olav. Fortsatt spiser han sin daglige bit med sjokolade, mørk sjokolade.

I boken «Gutten fra sjokoladefabrikken» forteller han levende, fargerikt og sanselig om livet på Oslos østkant. Boken er familiehistorie, biografi, kultur- og lokalhistorie og sikkert mye annet i en herlig blanding.

Luktfritt

Forlegger Mossige og forfatter Folmer har en stor bildeskatt på Folmers PC å velge i.

Det lukter ikke noe på Rodeløkka nå, kanskje svakt av eksos. Av og til kommer godlukt fra Freia. Det var annerledes i mellomkrigstiden. Med vestavind luktet det godt.

– Ja, da fikk vi lukten fra kaffebrenneriet. Lompebakeriet luktet også godt. Jeg sovnet inn og våknet opp til lukten av sjokolade. Ben og fett i Malmøgata luktet ikke godt. De tok imot skrotter og kjøttavfall, og det kunne du merke på både på Rodeløkkas vondeste lukt, rotteplagen og fluene. Akerselva luktet heller ikke alltid like godt.

I dag lukter det ingenting.

– Nei, nå flytter jo til og med folk fra vestkanten hit.

Trange kår, snille folk

De bodde trangt og kårene var på alle måter enkle. Livet var en kamp for å overleve. Alf synes det var en god oppvekst.

– Selv om det var en kamp, så var det et godt liv. Alle var snille …

- … snille? Du skriver om fyll og hor og koneplagere ...

- Ja, det var litt av hvert. Den største gaukesentralen var på Frelsesarmeens tomt i Gøteborggata 4. Men folk var stort snille og vi syntes vi hadde det godt.

– Bedre enn i dag?

– Det er annerledes. Boligstandarden er bedre i dag, sier Alf og ser på de nye byggene som har erstattet gården hans vokste opp i – og brutalt stoppet grøntdraget som var planlagt helt fra Grefsenkollen over Grünerløkka til Akerselva.

Hektet på foto

Da Alf ble konfirmert, i det som i dag heter Sofienberg kirke som da var helt ny, fikk han fotoapparat i gave. Og ble hektet.

– Jeg er fascinert av fotografiet – det er den eneste teknologien som stopper tiden. Jeg har tatt mye bilder. Og hatt mange utstillinger, sier Alf som har livnært seg som arkitekt.

– Jeg begynte som møbelsnekker. Men så var det en som mente jeg skulle bli møbelarkitekt. Og så ble jeg arkitekt, sier Alf som til og med jobbet for selveste Le Corbusier i at halvt år.

Vi bare må ta med en kortversjon av bokens mest dramatiske historie. Den handler om Metalfix-mannen. Metalfix var et utrolig sterkt lim. For å vise folket hvor sterkt det var, skulle en mann henge i et tau som var kappet og limt med Metalfix, under et slags helikopter som sirklet over 200 meter over Dælenenga. Det gikk fint. En stund. Så gikk det ikke fint. Mannen falt ned og døde, og Metalfix ble aldri noen suksess i Oslo.

Nysgjerrig på alt

Under krigen distribuerte Alf illegale aviser. Han måtte flykte til Sverige. Han har bodd der siden. Der har han barn og barnebarn. Men innimellom må han til Oslo. Da kjører han bil, og bor på Rodeløkka.

Men hva er hemmeligheten, hvordan holder en seg så godt så lenge?

– Jeg har alltid levd sunt, men jeg orker ikke så mye som før. Hjemme har jeg både romaskin og ergometersykkel, som jeg bruker hver dag. Hvis jeg gidder, humrer Alf, som kanskje tror grunnen til at han holder seg så godt er en annen.

– Jeg er så nysgjerrig, nysgjerrig på alt. Teknologi, religion – jeg tror på reinkarnasjon og – ikke minst – på folk.

Les mer om

  1. Oppvekst
  2. Oslo
  3. Sprek