Oslo

18-åringen følte seg fremmed i Norge. Et kunstprosjekt ble redningen.

– Jeg hadde null motivasjon og gikk veldig inn i meg selv, sier Paola Delpra (18) om den første tiden i Norge.

– Prosjektet har ført meg nærmere andre elever i klassen. Vi kjenner hverandre på en helt annen måte enn før, sier greske Paola Delpra (18).

  • Vilde Bratland Hansen
    Vilde Bratland Hansen
    Journalist

Januar 2019: Greske Paola Delpra (16) og familien flytter til Norge for å få et bedre liv. Hun føler seg totalt rotløs.

Ingenting er som på den greske øya hun kommer fra. Det er iskaldt ute. Hvorfor bruker nordmenn innesko? Og hva er greia med «nistepakke» på skolen?

Selv om hun har fullført ungdomsskolen i Hellas, må hun etter diverse språktester begynne på et intensivt grunnskoleløp som forberedelse til ordinær videregående.

– Jeg hadde null motivasjon og gikk veldig inn i meg selv. Det eneste jeg ville, var å flytte tilbake til Naxos, den varme greske øya jeg kom fra, sier hun i dag.

Det avgjørende vendepunktet kom da Delpra takket ja til å bli med på et kunstprosjekt i regi av H20 videregående skole.

Paola Delpra kom til Norge i 2019. Hun flyttet fra øya Naxos i Hellas.

Google Translate på 15 språk

I løpet av pandemien har Delpra og 14 andre elever ved H20 videregående skole byttet ut «vanlige» norsk- og samfunnsfagtimer med foto, collageteknikk og innspilling av egne livsfortellinger.

Ungdommene har kort botid i Norge og tar grunnskoleopplæring for minoritetsspråklige. Prosjektet tar utgangspunkt i hendelser som har formet dem til å bli den de er i dag.

En av elevene åpner opp om en dramatisk flukt fra Eritrea til Sudan. Andre forteller om menneskesmugling og om sorgen over en tapt barndom.

Det var Delpras norsklærer Synnøve Virhøy som fikk ideen til prosjektet. Hun har lenge jobbet med «elever som har med seg mye bagasje inn i skolen».

– Jeg lurte på hvem de som satt foran meg var, og hva de hadde opplevd. Jeg visste for eksempel ikke hvilket land alle kom fra, eller hvordan deres reise til Norge var, forteller hun og legger til:
– Målet er å gi et innblikk i opplevelser og følelser som ungdommer ikke viser til vanlig. Vi ønsker å vise at det er en større fortelling bak det lille vi ser og tolker.

I syv uker ble norsk- og samfunnsfagtimer byttet ut med foto, collageteknikk og egne livsfortellinger som skulle spilles inn. Fotograf Rebecca Jafari (t.v.) ble også leid inn til å bidra i prosjektet.

Skolen har fått penger fra den kulturelle skolesekken til å gjennomføre prosjektet.

Fortellerkunstner Katina Brodin ble hentet inn for å lede elevene i arbeidet med livsfortellingen.

Hun oppdaget raskt at de hadde opplevd dramatiske ting:

– Noen er blitt plassert et sted mot sin vilje, andre har mistet noen som står dem nær. Når du skal fortelle om noe som er så tungt, kan man jo knapt finne ordene på sitt eget språk.

Elevene har brukt mye tid på å finne norske ord som kan beskrive det de har følt.

– Vi måtte bruke Google Translate på alle mulige språk. Det har gjort at elevene har utviklet sitt ordforråd med ord de føler eierskap til, sier Brodin.

Gråt da hun så utstillingen

Kunstutstillingen er tre-delt. Elevene har laget fotocollage, dikt og fortelling.

Resultatet er 15 collager, dikt og historier som kan oppleves på skolen eller på Kulturtankens hjemmeside.

Byråd for oppvekst og kunnskap Inga Marte Thorkildsen (SV) gråt da hun så utstillingen.

– Mange flere elever burde få oppleve dette, både som aktører selv og som tilskuere, mener hun.

Brodin påpeker at elevene fikk beskjed om at de «ikke må ha opplevd tortur for å ha noe viktig å si».

– Vi har sett på verdien av å fortelle om ting som kan skape gjenkjennelse. Man kan for eksempel føle seg ensom på skolen, men med én gang det sies høyt, kan flere kjenne seg igjen. Da er man plutselig ikke så ensom lenger, sier hun.

– Kjenner hverandre på en helt annen måte

–Selv om jeg føler at jeg ikke er bra nok, betyr ikke det at andre tenker det, reflekterer Paola Delpra (18).

Paola Delpra var én av elevene som trodde hun var den eneste. Den eneste som ikke mestret språket i et nytt land. Den eneste som ikke følte seg bra nok.

Hennes fortelling handler om hvordan dette synet endret seg da hun møtte kjæresten Sebastian, som også er fra Hellas.

– Han lærte meg at man kan lære noe av det man hater, og at andre ikke ser på meg med mine øyne. Selv om jeg føler at jeg ikke er bra nok, betyr ikke det at andre tenker det samme, eller at det er sant, reflekterer hun.

Men den største aha-opplevelsen fikk Delpra da de andre elevene hørte hennes fortelling. De sa de kjente seg igjen i det hun beskrev.

– Prosjektet har ført meg nærmere andre elever i klassen. Vi kjenner hverandre på en helt annen måte enn før, fordi vi vet hva som har skjedd i hverandres liv.

Frykten for at søsteren skal bli glemt

Christophers fotocollage heter «Mi angel de la guardia» og er en hyllest til søsteren som døde i en bilulykke i 2019.

Men det var ikke alle som umiddelbart omfavnet prosjektet.

– Jeg så at alle de andre var i gang med sine fortellinger, men jeg gjorde ingenting, sier Christopher (17).

Da elevene startet på prosjektet, var han midt i en sorgprosess og slet med å konsentrere seg. I 2019 døde storesøsteren Nicole i en bilulykke i Chile.

Ettersom ukene gikk, åpnet Christopher opp og fortalte om henne.

– Jeg skjønte at det som har vært vanskeligst for meg etter at hun døde, har vært frykten for at hun skal bli glemt. Derfor var det fint og minnes henne i mitt prosjekt, sier han.

Hele livet har Christopher vekslet mellom å bo i Norge og i Chile. Han har aldri følt at han hører hundre prosent til noe sted. Det var Nicole han hørte til. Og hun er fremdeles med ham:

– Det er hun som får meg til å dra på skolen eller på fotballtrening. Alt jeg gjør i livet, gjør jeg for henne, sier han.

Christopher det var vanskelig å komme i gang med prosjektet.

– Noe mangler i den norske skolen

Klassekameratenes historier gjorde sterkt inntrykk på Christopher:

– Jeg innså at andre har tilsvarende problemer som meg og fant en trøst i det, sier han.

For Brodin er prosjektet blitt en påminnelse om at noe mangler i den norske skolen.

– Vi er så opptatt av å dyrke faglig sterke personer. Dette prosjektet viser hvor viktig det er å få definere og eie sin egen historie, og å få hjelp til å sette ord på den.

Det er viktig for alle skoleelever, uavhengig av hvor de kommer fra.

Paola Delpra (t.h.) har jobbet tett med norsklærer Synnøve Virhøy (t.v.) og fortellerkunstner Katinka Brodin (midten).

Delpra og Christopher mener prosjektet ble så unikt fordi lærerne hadde god tid sammen med dem. Det har hun takket norsklæreren for. Etter at collagen var ferdig og historiene var lest inn, sendte Paola denne meldingen til Synnøve Virhøy:

«Jeg synes ikke det er så skummelt å være i Norge lenger. Det er godt å vite at de som vet hvem jeg er, kjenner til min historie.»

Les mer om

  1. Kunst
  2. h20
  3. Oslo
  4. Oslo-oppvekst