Oslo

Anmeldelse: «Den nye Star Trek-filmen gir oss mer av det samme. For fansen vil det være nok.»

Intet nytt fra verdensrommet

Vi følger Kirk, Spock og de andre på oppdrag i ukjente deler av verdensrommet, og denne gangen er de ute på et femårsoppdrag. Foto: Photo Credit: Kimberley French

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

4 av 6

Beyond hva da, egentlig? Som mange andre lurte også jeg på det før jeg så filmen – og ikke minst etterpå. For dette løftet om å gå nye veier følges ikke opp.
Jeg tror nemlig ikke tittelen henviser til den omdiskuterte scenen tidlig i filmen der det kan se ut som Sulu har en mannlig partner. For den er gjort så diskret at den nesten ikke eksisterer.

Humanisme i verdensrommet

Selvironisk Kirk

Alle Star Trek-scenarier repeterer det samme mønsteret: Vi følger Kirk, Spock og de andre på oppdrag i ukjente deler av verdensrommet, og denne gangen er de ute på et femårsoppdrag. Vi er inne i det tredje året og Kirk begynner å kjede seg som omreisende diplomat. De har ingen klar misjon, egentlig, og han er som kjent en handlingens mann. I en av filmens selvironiske kommentarer konstaterer han at det hele begynner å virke altfor episodisk.

Men det tar ikke lang tid før denne navlebeskuende sutringen avløses av mer action. Det er nemlig en ny ond tyrann fra dypet av verdensrommet, Krall (en nesten ugjenkjennelig Idris Elba), som angriper Stjerneflåten. Hans mål er å få fatt i et tusen år gammelt mystisk våpen som befinner seg på flåten og på den måten knuse all motstand.

Spektakulær design

Det var J.J. Abrams som fornyet Star Trek-merkevaren gjennom de to forrige filmene, denne gangen holder han seg i bakgrunnen som produsent. Og det merkes: Justin Lin, kjent for Fast and Furious-filmene, er mer anarkistisk og oppfinnsom i sin omgang med det spektakulære, på godt og vondt. Jeg elsket sekvensen der Kirk råkjører med motorsykkel på en planet hvor det egentlig er fysisk umulig, men synes det noen ganger ble for mye abstrakt design (basen Yorktown er som et sinnrikt og stygt digitalt kunstverk).

Hyllest av legenden Nimoy

Men, når det kommer til stykket, så handler dette om rollefigurene. Lin tar godt vare på sitt rollegalleri og lar de få være seg selv, slik fansen krever. Det nære, men komplekse båndet mellom Kirk og Spock er intakt, og Spock og Bones fortsetter å tirre hverandre som buddies i en gammeldags westernfilm, akkurat som Uhura får frem følelsene i Spocks ene menneskelige halvdel. I en rørende scene ser vi Spock stå alene og ta innover seg hvordan den originale Spock døde – en hommage til den uforlignelige Leonard Nimoy som døde i fjor og som filmen er tilegnet (sammen med Anton Yelchin, som spiller Chekov og som nylig døde tragisk).

Kjedelig superskurk

Da J.J. Abrams oppgraderte Star Trek til vår tid var det balansen mellom fansens forventninger og de uinnvidde som sto sentralt. Jeg var blant dem som lenge fniste av tv-seriens kostymer og hårfrisyrer, men som lot meg overbevise av den nye kinoversjonen. Men jeg synes fortsatt at noen av de mørke fyrstene som hjemsøker Star Trek-filmene burde få en mer nyansert innpakning. Her får Idris Elba langt mindre å spille på enn landsmannen Benedict Cumberbatch fikk i den forrige filmen. Elba er en strålende skuespiller, men skjules her bak en ganske fantasiløs, hemmende maske, uten mulighet til å spille på mimikk. Det bør bli neste ledd i oppgraderingen.

Nyhetsbrev Trenger du en ny serie å se på? Få rykende ferske anbefalinger fra film- og serieanmelder May Synnøve Rogne på e-post.

Les mer om

  1. Film
  2. Star Trek
  3. Filmanmeldelse