Oslo

Familiens minnesmerker ble tagget ned. I dag våknet de til meldingen fra en angrende synder.

– Det er så mye trist og leit og galt, men det er jaggu meg mye og mange som er bra også, sier Dan Brattvik. Det siste døgnet har han opplevd mye av begge deler.

Minnesteinene ble tagget ned i nattens mørke. Da gjerningsmannen forsto hva han hadde gjort, sendte han blomster og dette brevet til familien til avdøde.
  • Stein Erik Kirkebøen

Tirsdag kveld ringte Brattviks datter. Hun hadde lest i Dagbladet at minnesmerkene, de såkalte snublesteinene, som er satt ned utenfor Brugata 19 til minne om hans onkler, tante og farfar som bodde der før de ble drept av nazistene i dødsleieren Auschwitz under krigen, var tagget ned.

Jødehat?

– Jeg ble veldig lei meg. Det var stort da de steinene ble satt ned for et års tid siden. Da fikk vi – etter 70 år – et sted å gå for å minnes de som ble drept av tyskerne under krigen. Og så var det noen som hadde skjendet dette stedet!

I oppveksten hørte Brattvik ikke et ord om det tragiske som hadde skjedd under krigen.

– Min far snakket aldri om hva som hadde skjedd med hans søsken og foreldre, sier Brattvik, som likevel med årene er blitt opptatt av sine slektningers tragiske skjebne.

I en tid hvor antisemittismen blomstrer i enkelte miljøer, fryktet han det verste da han ble varslet om hærverket. Men aller først ville han vaske hærverket bort. Bokstavelig talt.

– Vi pakket ned lynol og filler til å vaske med, og satte kursen for Brugata.

Men de kom for sent.

Lynraskt fjernet

– Ja, det kan du si. da vi kom dit, var det ikke spor av tagging, sier Brattvik som ble både lettet og imponert.

– Det var litt tilfeldig, sier daglig leder i firmaet Stopp taggingen, Vidar Atne.

Til venstre: Slik så snublesteinene ut etter at den ukjente hadde tagget dem ned. Til høyre: Slik så steinene ut etter at Stopp taggingen hadde rengjort dem

– Da jeg kom hjem tirsdag, gikk jeg gjennom alle nettavisene. Da så jeg historien om taggingen, og ble forbannet. Så forbannet at jeg sjekket hvor bilene våre var. En var like i nærheten, så da var det fort gjort å vaske bort griseriet, sier Brattvik.

Og det kunne vært en hyggelig slutt på historien. Men det var mer.

Dan Brattvik fikk igjen troen på mennesket ettersom saken utviklet seg.

Angrende synder

– Da min samboer skulle ut på tur tidlig på morgenen dagen etter kom hun fort inn igjen, og spurte om jeg hadde glemt igjen blomster jeg hadde kjøpt, forteller Brattvik – som hverken hadde kjøpt eller glemt igjen blomster.

– Det lå en blomsterbukett på bakken bak bilen.

Da de pakket den ut, fant de en lapp fra en angrende synder.

– Ja, den var fra taggeren. Han skrev og beklaget det han hadde gjort.

Den ukjente taggeren viste til dårlig nattesyn og uvitenhet, og skriver at det gjorde vondt å se at han hadde griset til minnesmerket over deres kjære.

Brevet hvor taggeren unskylder det han hadde gjort uten å vite hva steinene betyr for Brattvik og familien hans.

– Vil gjerne møte vedkommende

– Jeg tror han er ærlig og oppriktig, og at saken ikke er så ille som vi først trodde. Dette er en tagger som ikke skjønte hva han gjorde, og ikke et utslag av antisemittisme, sier Brattvik. Han vil gjerne møte den ukjente taggeren over en kaffekopp.

– Hva vil du si til vedkommende?

– Jeg vet ikke helt, men jeg vil fortelle hva snublesteinene er, og hva de betyr for oss, sier Brattvik. han gleder seg over at saken endte som den gjorde, og han håper at den ukjente tar kontakt.

  • J**ødehatet øker i Europa. Det er har ikke vært så sterkt siden nazi-tiden**.
  • Aftenposten mener: Det må mobiliseres bredt mot jødehat

Les mer om

  1. Krig
  2. Historie