Oslo

Nesten klinisk perfeksjon fra Massive Attack

Massive Attack høres nyere ut enn mange av de ferskere
bandene på Øya-programmet.

Mens de spiller «Inertia Creeps» treffer de spikeren på hodet når de på perfekt vis gjør narr av den siste tidens toppsaker i norske medier.
  • Malin Kulseth
    Malin Kulseth

Massive Attack

Amfiet, 21.30

Publikum: 10-13.000

Terningkast: 5

Forrige gang Massive Attack var i Oslo spilte Robert «3D» Del Naja et DJ-set på Ekebergrestauranten i forbindelse med lansering av den norskregisserte videoen til «Ritual Spirit» med Kate Moss. Ring meg om du kommer på et konsept mer perfekt for lansering på Ekebergrestauranten enn det.

Fra spøk til alvor: For meg har Massive Attack alltid først og fremst vært «Teardrop», «Angel» og den låten på Matrix-soundtracket fra 1999.

Les også

Matanmeldelse: Kun én Øya-servering får toppkarakter

Mellom 10 og 13.000 så Massive Attack på Øyafestivalen.

Tilpasset seg lille Oslo

Konserten åpner nesten massivt og budskapene ruller over skjermen idet Horace Andy entrer scenen for «Hymn Of The Big Wheel».

«Hva tenker du på? Ingenting med mindre jeg blir spurt».

«Hva er meningen med livet? Å tjene et større gode.»

«Hva er meningen med å være intelligent? Å finne ut hva det er.»

At de har tilpasset seg lille Oslo og Norge med tekst på norsk er et sjarmerende trekk.

Det er lite å utsette på Massive Attack. Selv om det føles som tiden har stått stille siden nittitallet for Robert «3D» Del Naja og Grant «Daddy G» Marshall høres musikken nyere ut enn mye av det som har vært på programmet tidligere på dagen.

Musikken fremføres med en nesten klinisk perfeksjon, og om noe så kan det tunge politiske budskapet som svirrer så fort over skjermen at det er vanskelig å få med seg, kanskje føles litt sterilt.

Lyden er god og til forveksling høy sammenlignet med konsertene på samme scene tidligere på dagen.

Les også

Motespesial: Slik unngår du å dumme deg ut på Øya

Treffer spikeren på hodet

Den tjue år yngre skotske gruppen Young Fathers bidrar til å løfte stemningen på scenen, men også deres bidrag er først og fremst alvorspreget. De spiller «Voodoo In My Blood» fra EP-en Ritual Spirit før de spiller tre egne låter og avslutter med «Shame» fra fjorårets White Men Are Black Too.

Fire låter fra ungguttene ble litt mye for det trøtte Øya-publikummet som jubler idet «Angel» durer utover Amfiet.

Mens de spiller «Inertia Creeps» treffer de spikeren på hodet når de på perfekt vis gjør narr av den siste tidens toppsaker i norske medier. Overskrifter om bruddet mellom Martha og Ari, Skam-William, Høyre og Arbeiderpartiets Pokémon-krangel og den norske Brexit-dekningen ruller over skjermen.

Politisk budskap

Etter nitti minutter er Matrix fortsatt langt fremme i bevisstheten min, og jeg lurer på om jeg skal velge den rød eller blå pillen før jeg går videre etter konserten.

Etter «Safe From Harm» med Deborah Miller går de av scenen
som blir mørk før «JE SUIS CHARLIE» lyser opp på skjermen. Charlie byttes raskt ut med navnene på flere steder som har vært utsatt for terror den siste tiden.

Bandet kommer tilbake på scenen og gir oss «Unfinished Sympathy» og en lovnad om at vi står sammen i dette før konserten avsluttes og vi går hvert til vårt.

Flere anmeldelser fra Øyafestivalen:

Les også

  1. Ane Brun briljerte med enestående vokalkunst

  2. Skjør aften med Aurora

  3. «Hvorfor starte Øyafestivalen med et smell når man har Bratland til å varme oss mykt i gang?»

  4. The Last Shadow Puppets: Grumsete lyd, sjarmløst og elendig vokal

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Øyafestivalen
  2. Musikk
  3. Anmeldelse