Oslo

Oslo før: Oslos tre boligrevolusjoner

Dagens Christiania torv gir fortsatt et godt inntrykk av hvordan 1600-tallets Christiania var noe aldeles nytt med murbygninger, bratte tak og utrolige brede gater. Foto: Leif Gjerland

Oslos byutvikling har gjort at byens befolkning tre ganger fullstendig har måttet endre sin oppfatning av hvordan å bo.

  • Leif Gjerland
    Historieformidler

Bo i 1600-tallets murhus

I sine 600 første leveår besto Oslo for det meste av bønders laftede tømmerhus som lå brannfarlig tett og med gress på taket.

Men da Christian IV i 1624 kommanderte Oslos borgere å flytte over til sin nye by Christiania, ga han mange bestemmelser som gjorde dette til en helt unorsk by.

I Christiania skulle bolighusene bygges med mur «…paa dansk maner», fullstendig uvant i trebyggerlandet Norge. For å hindre glør å feste seg ved en evt. bybrann, skulle alle tak være bratte og ha glaserte takstein, og ekstra brede gater skulle hindre flammer å slå over.

Slik ble den lille «danske» provinsbyen Christiania en revolusjon i 1600-tallets norske bondesamfunn.

Bo til leie fra 1800-tallet

Stor tilflytting og en nedarvet murtvang ga den voksende industribyen Christiania et dårlig oppvekstmiljø i Østkantens leiegårder. Foto: Anders B. Wilse/Oslo museum

Midt på 1850-tallet førte de mange nye fabrikkene langs Akerselva til et nesten umettelig behov for arbeidskraft. Derfor kom det opptil 10.000 innflyttere i gode oppgangsår, og Christiania måtte utvide grensene to ganger på 1800-tallet.

Men siden Christian IVs murtvang fortsatt gjaldt i byen, kunne ikke de mange nykommerne bygge sine egne tømmerhus her. I stedet måtte de bo til leie i unorske nye store «leiegårder» der mengden av små leiligheter i tettbygde hovedbygg og bakbygninger ga eierne maksimale leieinntekter.

At for eksempel en tomtespekulant som Thorvald Meyer påla utbyggerne å ha «…nogenlunde smukke fasader» hjalp lite; bak Østkantens fasader hersket en fullstendig ny trangbodd boform der folk måtte leie bolig.

Borett i lag på 1900-tallet

Borettslagsmodellen som kombinerte det å eie og leie på en ny måte, ble grunnlaget for etterkrigstidens store utbygging på Aker-jordene. Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum

Fem års ødeleggelser og stillstand i nybygging ga etterkrigs-Norge et enormt boligbehov. Aller størst i det nedbrente Finnmark, men som hovedstad hadde også Oslo stor boligmangel da okkupasjonen var over i 1945.

Sammenslåingen av Aker og Oslo i 1948 muliggjorde en storstilt boligbygging i landlige omgivelser. Samtidig ble det funnet opp en ordning som kombinerte det å eie og leie: Borettslaget! Navnet sier hva det dreide seg om; nå eide man ikke selve leiligheten, bare en borett som gjorde at man bodde i lag.

Fullstendig nytt og uvant, men absolutt akseptabelt i selveierlandet Norge.

Les mer om

  1. Oslo før
  2. Byutvikling
  3. Bolig