Kompromissløs triumf for PJ Harvey
Øyafestivalens største artist leverer musikk og elendighet
på et nivå over alle andre.
Vår vurdering:
PJ Harvey
Amfiet, Øyafestivalen
Publikum: ca. 12.000
Karakter: 5
Mot slutten av sin låt nummer to, «The Ministry of Defence», løfter engelske Polly Jean Harvey en knyttet neve mot himmelen og roper ut «this is how the world will end».
Om noen var i tvil på forhånd, så er signalet gitt. Dette blir en aften i elendighetens tegn. En konsertaften spekket med dystre historier om ofre for krig, fattigdom og generell elendighet verden over.
Det hele kunne blitt påtatt og i overkant mørkt, om det ikke var en realitet slik verden rundt oss heldige i nord har utviklet seg. Og PJ Harvey legger ingenting i mellom.
Motespesial: Slik unngår du å dumme deg ut på Øya
Lager musikk som er viktig
Etter Massive Attacks noe ujevne opptreden på Øyas hovedscene onsdag kveld, begynte debatten å murre i medier og på nettet: Er festivalen blitt for retro-fiksert, med for mange artister som var store den gangen ledelsen var unge?
Svaret er både ja og nei.
Til tross for glimt av storhet ble Attack aldri massivt spennende, og de fortjente nok ikke headliner-plassen på en festival som skal speile dagens musikkverden. Den samtidige 90-tallsheltinnen PJ Harvey derimot, opererer i en annen liga.
På overbevisende måte skaper hun fortsatt musikk som betyr noe, musikk som oppleves som viktig, musikk som borer seg inn, og hun havner aldri i sekken for «retro». Det gjelder hennes to siste, sterke album «Let England Shake» og «The Hope Six Demolition Project», og det gjelder live. Her ser ingen bakover.
Her kan du se Auroras opptreden på Øyafestivalen
En gjeng fantastiske musikere
Det blir gjerne sånn når nesten alt av låtmaterialet er hentet fra hennes siste album, som forteller stort sett dystre historier fra reiser hun har gjort i Kosovo, Washington D.C. og Afghanistan de siste årene.
Med seg på scenen har hun sin faste partner John Parish og åtte andre musikere som feier gulvet med de fleste andre som spiller under årets Øya. Det starter litt trått, men løsner. Hele veien hjem til triumf, men nesten mest i det tidlige partiet med tre låter hentet fra hennes forrige album «Let England Shake».
Et finere øyeblikk enn å høre gjengen musikalsk undre seg over hvor det gikk galt med «This Glorious Land», altså England, kommer ikke på Øya i år.
Matanmeldelse: Kun én Øya-servering får toppkarakter
PJ er definitivt ikke retro
De som ikke hadde lest forhåndsrapportene og kom for å høre gamle hits fra hennes mer personlige og gylne rockeperiode tilbake på 90-tallet, måtte vente nesten én time før første kutt. «50ft Queenie», fulgt av «Down by the Water» og «To Bring You My Love».
Og så kom det ikke flere.
For dette er PJ Harvey slik hun alltid har vært. Utelukkende opptatt av her og nå, innholdsmessig og musikalsk. Kompromissløsheten i omgang med eget materiale gjør at konserten på Øya aldri tar fullstendig av, slik hun lett kunne fikset.
Derimot kan ingen beskylde henne for å være «retro».
