Oslo

Anmeldelse: Farao

Det er et passe luftig lydbilde til vokalen, men samtidig komplekst uten å bli kaotisk. Det gjør at hun hele tiden fyller hvert øyeblikk med lyd, og det er nesten overraskende hvor bra hun får dette til live, skriver vår anmelder.

Farao bringer en melodisk intensitet som til tider føles hypnotisk.
Mørkt, fyldig og eksperimentelt.

  • Katrine Sviland

Vår vurdering:

5 av 6

Farao på Øyafestivalen

Hagen, fredag

Publikum: ca. 1000

Karakter: 5

Kari Jahnsen, kvinnen bak musikkprosjektet Farao, tar bandet sitt med inn på scenen til stemningsfull dronemusikk. Det blir kort og godt en glimrende inngang med låten «Tiaf», rikt lydbilde med rolig offbeat tromming. Vi glir rett inn i «Bodies», der den stadig tilstedeværende koringen blir som et lyst innslag i en mørkere instrumentering.

Hun holder kontakten med publikum til det minimale, et kort «tusen takk» til de noen hundre menneskene i regnet.

Les også

Band of Gold: Et regn av gull

Jahnsen har interessant nok en noe slepende syngestil, men får likevel til en slags intensitet som gjør det vanskelig å ikke lytte nøye til det som foregår på scenen. Publikum nikker med til låtene.

Det er en behagelig popestetikk Farao har laget seg; trolig formet på Berlins elektronicascene, byen der artisten har oppholdt seg en periode. Det er et passe luftig lydbilde til vokalen, men samtidig komplekst uten å bli kaotisk. Det gjør at hun hele tiden fyller hvert øyeblikk med lyd, og det er nesten overraskende hvor bra hun får dette til live. Det er til og med tilløp til dansing under den nye låten hun presenterer for publikum; en mer funky og oppbeat affære enn vi er vant til fra Farao.

Publikum lot seg ikke stoppe av regnet som bøttet ned under Faraos konsert på Øyafestivalen fredag.

Kari Jahnsen utmerket seg først i Urørtfinalen, og tok kort tid etter artistnavnet Farao etter å ha figurert i andre musikkprosjekter. Fjorårets debutalbum Till it's all forgotten viste hvilken multiinstrumentalist hun er, og ikke minst hvor mye hun har vokst som artist. Evnen og viljen til å eksperimentere er hele tiden tilstede, hun gjør det med rik instrumentering, vokalmanipulasjon og rytmebruk, til en sound som ikke nødvendigvis føles ukjent innenfor alternativ pop. Men Farao leverer likevel noe ganske eget.

I liveformatet tar hun med seg eksperimenteringen; i låten «Tell a lie» legges vokal over hverandre, hakkete og dynamisk. Neste låt har mer instrumentale partier, før en helt nydelig fremførelse av «Anchor» kommer. Det er gjennomgående melodiøst, og det føles som om hun tilfører hver låt nye elementer.

Det er nesten synd at hun ikke har fått en større scene, den lett røykbelagte Hagen blir litt spak for musikken. Synd også at hun spiller samtidig med kritikerroste Band of gold. Selv om hun gjerne skulle kommunisert litt mer med publikum, er det likevel tydelig at hun for det meste holder et stramt grep. Småpraten i rekkene ikke får utfolde seg, hun krever sin oppmerksomhet.

De repeterende vokalsekvensene i avslutningslåten «Hunter» er nesten en hypnotiserende lytteropplevelse, og setter et sterkt punktum for en konsert som definitivt ble et høydepunkt i dag.

Flere anmeldelser fra Øyafestivalen:

Les også

  1. Stormzy eide publikum i Tøyenparken

  2. Skjør aften med Aurora

  3. Nesten klinisk perfeksjon fra Massive Attack

Les mer om

  1. Øyafestivalen
  2. Anmeldelse